Slik er det her på konservatoriet. Uansett hvordan det er ute, er det nesten ikke lys i gangen. Eller hall’en som det visst nok heter. Eller var det foajeen? Uansett, det er rart å være her. Jeg har det fint, og koser meg. Jeg trives egentlig veldig bra. Men jeg føler meg ikke hjemme.
Da jeg gikk opp til skolen første skoledag på vgs følte jeg at . Slik er det ikke her. Her står jeg utenfor. Jeg hører ikke til her. Her hører folk på klassisk musikk, øver for å bli tatt opp i SSO og gleder seg til den dagen de står på scenen som proffe operasangere. Folk har vibratoer så ekstreme at de nærmer seg en kvint. Og på det verste er jeg redd for at noe skal knuse eller at vi skal få et massivt jordskjelv pga denne vibratoen. Hvorfor er jeg alene?
Det er det eneste negative med dette stedet: Jeg har ingen likesinnede og ingen som forstår min kjærlighet til denne musikken (musikalmusikken for de som lurte på det). Folk er opptatt med Händel, Mendelson, Wagner og Strauss. Men hva med Webber, Sondheim og Rice? De vet vell knapt hvem de er. Her er jeg en outcast. Ingen forstår meg. Så hvorfor er jeg egentlig her? For å øve. Trene teknikk og bli bedre.
Jeg blir fortalt at jeg gjør det bra og får ros for både det ene og det andre. Bare denne uken har to av mine lærere (Timothy – akkompagnement og Lise – tidlig kammermusikk) kommet løpende til min hovedinstrumentlærer (Marianne) og skrytt av meg. Men jeg klarer ikke å ta det inn. Det føles bare ikke riktig.
Jeg føler meg malplassert. Men jeg må bli bedre slik at jeg faktisk kan få være blant likesinnede neste år. Helst mer enn bare neste år… Helst resten av livet. Men et sted må man jo begynne. Et år er bedre enn ingen. Er det ikke?
Jeg går litt rundt meg selv for tiden. Ensomheten gjør meg svimmel. Men alt ordner seg nok. Håper jeg. Viss jeg bare jobber nok og ikke gir opp. Så ordner det seg nok.
Det må det gjøre…
Ja, da var skolen igang. Og konservatoriet har ønsket sine elever velkommen. Jeg har flyttet til Stavanger og begynt på ny skole. Nye folk, nytt sted og nye rutiner. Med andre ord; blanke ark og en ny start. Da jeg begynte på videregående var dette en helt fantastisk opplevelse og jeg frydet meg over muligheten til å få en ny start med bare folk som ikke visste hvem jeg var. Men nå er jeg ikke helt sikker... Jeg gleder meg jo masse til å bli kjent med mine nye medelever, men det er en del av meg som vil savne livet på Lundehaugen. Ikke alt stresset og slitet, men miljøet og alle vennskapene... Selvfølgelig skal vi holde kontakten, men det blir liksom ikke det samme...
Men jeg skal gjøre det beste ut av det. Jeg skal gjøre mitt beste for å danne en ny og god vennekrets. Og i tillegg til dette skal jeg bruke så mye tid som over hodet mulig på å utvikle meg til å bli en bedre sanger. Det skylder jeg meg selv. Og det er noe jeg bare må gjøre. I hvert fall viss jeg vil sette drømmene mine ut i livet. Og det er jo akkurat det jeg vil...leve drømmen min...men hvem vil vel ikke det? Jeg skal bruke hele dette året som et langt startskudd for mine drømmer. Som en slags rullebane jeg må over for å kunne fly av gårde...
Så nå har jeg fått en ny start og blanke ark. Og fra nå av vil jeg tenke slik som Walt Disney... ~If you can dream it, you can do it~Lykke til med et nytt skoleår, alle sammen!!!(og det er kanskje ikke så dumt og høre på Disney's kloke ord...)
Ja, da var høsten klarert og jeg vet endelig hva jeg skal gjøre. Først ble jeg litt satt ut da jeg ikke kom inn på bachelor-graden i utøvende sang jeg hadde søkt på (ikke at jeg trodde jeg skulle komme inn heller...), og så ble jeg utrolig satt ut da jeg ikke kom inn på Bårdar Akademiets musikal-linje. Dette var virkelig tungt for meg å fordøye... Jeg gråt lenge...
Men jeg kom da over det, så neste gang jeg søker til Bårdar har jeg 60 studiepoeng i klassisk utøvende musikk fra Universitetet i Stavanger, avdeling for musikk og dans. Jepp! Jeg kom inn på de to halvårsenhetene jeg søkte på konsevatoriet. Halvårsenhet sang - mellomnivå (30 st.p) og kammermusikk - tidlig musikk (30 st.p). Det høres ganske tørt ut, ja, men det er god teknikk-trening. Når jeg er ferdig er jeg en bedre utviklet sanger, klar for nye utfordringer. Gleder meg...høsten er klar og jeg vet hvor jeg skal...
Alt som mangler nå er et sted å bo...
Beate, you're an Extraversion Medium!
Openness To Experience
Your high score in the Openness category means that you probably have a strong creative streak. Your broad intellectual curiosity and your interest in the various arts set you apart. Some people may consider you somewhat of a dreamer, and your taste for variety often means moving quickly on to the next experience. This tendency makes you appear a bit flighty and inconsistent. But these elements of your personality simply reflect a character full of new ideas and charged with emotions.
Conscientiousness
Your high score in the Conscientiousness category means that you feel a strong compulsion towards duty and responsibility. You are probably a very organized person, and pride yourself on your professional competence. Work is a very high priority in your life, and defines your vision of success. You have a careful attitude towards making decisions, and think them through carefully. With such a strong conscience, and a devotion to accomplishment, it's likely that you're considered extremely dependable.
Extraversion
Your medium score in the Extraversion category defines your social identity. You are probably comfortable in either a crowd or by yourself, and spending time alone or with company is equally enjoyable. When among others, you tend to stand in the foreground, although you may not always wish to take the position of a leader. Instead, you seem to prefer moving between the role of leader and follower, as the situation requires. You probably keep a moderately active social life; you're generally on the lookout for excitement, but certainly don't require it. You tend to keep a fairly positive emotional outlook, and people can usually count on your for some good cheer.
Agreeableness
The Agreeableness category refers to your social disposition. Your high score indicates your tendency to forego your own desires for the sake of others - sometimes to a fault. You are probably known as a kind and modest person who is willing to overlook your own needs for the interest of the group. You believe in creating harmony among people, to the point where you can sometimes act a bit dependent. With your straightforward style of communication and your sentimental nature, this isn't hard for you. You tend to see the world by the light you cast - as honest and genuine.
Negative Emotionality
Negative Emotionality refers to your emotional reactivity. Your medium score means that you're someone who negotiates your emotions depending on your situation. Sometimes you may feel quite sensitive and emotional, while other times you may remain resilient to outside pressures. This quality of adaptation best describes your emotional character. You maintain a rational outlook, which is moderated by feelings. For example, you can sometimes feel sad, stressed, worried or embarrassed under the weight of a situation, but you are able to act quite calm and reserved, without yielding to the stress. Responsive, without being overly reactive, is the best way to describe you.
Det verste er jo at det stemmer...skummelt...
Da var det snart helg igjen og nå har jeg vært russ i to uker (tror jeg...). Kjempe kjekt. Kult å kunne gjøre masse teite ting, og så kunne skylde på at man er russ =)
Dette skal bli ei spennende helg... I morgen kveld reiser jeg med nattoget til Oslo. Når jeg k
ommer frem skal jeg (på egenhånd) finne veien til et hus jeg har vært i én gang før (nøkkelen har jeg fått tilsendt i posten!). Jeg skal bo der i helga, men de som eier huset er for tiden i (tror det var) Grimstad, så jeg får huset for meg selv. Jeg skal så finne veien tilbake til Karl Johan og ei sidegate der. Der skal jeg på andre audition til Bårdar akademiet (en privat danseskole) hvor jeg har søkt musikkteater-linja. Tenk om jeg hadde kommet inn......det hadde vært a dream come true....og ikke bare en liten drøm... Men, men...jeg skal ikke tenke så mye på det (da blir jeg bare nervøs). Tilbake til russetiden heller... Til nå har jeg ikke vært den mest ivrige til å sanke knuter, men jeg har da fått noen jeg også:-Bite en førsteklassing i leggen (enkelknute)-Spise 6 kinderegg på 10 min, inkludert å bygge lekene (enkelknute)-Gå bakover en hel skoledag (enkelknute)-Ringe en lærer og spør om han/hun kjører taxi (enkelknute)
-Klemme alle lærere du ser på skolen en hel dag (dobbelknute)-Sitte under skrivepulten en skoletime (hvis den blir tatt opp som skoleknute) So far so good...Snakkast!
Stress. Hva mener jeg om stress? Jo…jeg er overbevist om at på Lundehaugen videregående skole er stress en folkesykdom. Og dette er ikke bare noe jeg sier. Gå en tur gjennom gangen og se deg rundt. Ikke se på de rare sprudlende folkene som løper rundt i gangen og hoier og skriker (sannsynligheten er stor for at dette er uvitende grunnkursinger), men se på de som ikke en gang letter blikket når du går forbi. De som sitter på gulvet langs veggen med iPoden i ørene, og nesa langt ned i ei bok. Dette er de som lider av folkesykdommen stress. For å definere det litt bedre: Lunistress. For det er det det er. De som sitter stille og forlatt langs veggene i gangen er stressede (sannsynligvis) musikkelever, som øver til en viktig prøve, eller fem.
Noen
vifter med armene fordi de skal ha prøve i ensembleledelse, andre diskuterer før en historieprøve, mens de gjenværende (den største gruppen) er elever som leser musikkorientering. De skal ha prøve i morgen, har lest konstant i to uker, og forstår fremdeles ingenting. Det er slik det er å gå på Lundehaugen. Man må late som man kan noe. Overbevise læreren om at de har lært deg noe, men egentlig kan du nesten ingen ting. Det har du ikke tid til. Du har ikke tid til å sette deg ned å prøve å forstå noe. Du må bare skumme gjennom det, og innse at du har tapt og at teorien har vunnet. Du er slått. Du er begravd i innleveringer og vurderinger og du vet at du ikke har en sjanse i havet på å rekke å levere alt før fristene går ut. Du vet også at du sannsynligvis stryker på neste prøve siden du ikke har hatt muligheten til å lese på stoffet. Du drukner i arbeid. Slik er livet på Lundehaugen.
De stakkars sjelene som sitter i gangen kjemper en iherdig kamp mot klokka, for å bli ferdig i tide. De tar et studium på tre år som ble designet for fire år på skolebenken. Ha medfølelse med disse menneskene. Disse menneskene som brenner så mye for musikken at de piner seg selv gjennom tre år med bare slit, jobbing og stress. Forstå at de ikke har mye fritid og kan delta på så mye som de gjorde før. De prøver så godt de kan. Håp heller at alle kommer fra det i live. En sart sjel blant alt dette kan komme til å forsvinne, viss den ikke blir støttet fra de som står den nærest.
Dette er et tøft liv. Man kan jo da spør; hvorfor gjør du det da? Hvorfor jeg gjør det? Enkelt…jeg elsker musikken. Musikken betyr så mye at alt annet blir bagateller. Og en ting til…vilje. Viss man virkelig vil gjøre noe, så får man det til på et vis. Det blir ikke sikkert akkurat slik man hadde trodd det skulle bli, men i det lange løp var det verd hvert sekund av tiden som gikk med.
Så ha medfølelse med disse lesende sjelene i gangen. De går nå gjennom den tøffeste tiden i deres liv, men alt i alt vil de nok aldri angre på at de gjorde det. At de valgte musikken.
Så kom dagen. Vi skulle til London på studietur med VK2 trinnet musikk/dans/drama. Dette var en opplevelse for livet! Søndag 19. februar satte vi oss på flyet til Heathrow Airport og ble, rett før vi satte føttene på engelsk jord, ønsket god tur av kapteinen på flyet. Dette var starten på en flott og minnerik uke. Da vi kom fram til hotellet fikk vi akkurat tid til å sjekke inn, spise og skifte før vi skulle ut igjen. Vi skulle tilbringe første kvelden i Barbican Hall på konsert med London Symphony Orchestra m/kor. Vi fikk servert Missa Solemnis av Beethoven på vår første dag i London. Det ble litt langtrukkent men det var en fin opplevelse å ta med seg videre!Da sola stod opp mandag morgen var 3muc klare for historisk museum. Vel...om de var klare
kan nok diskuteres (pga festing kvelden før), men på plass var de, og da vi hadde gått en stund tror jeg de fleste begynnte å våkne. Vi var på denne ustillingen (andre verdenskrig osv) i et par timer før vi ble sluppne løs og kunne gjøre hva vi ville. Da angrep de fleste Oxford Street og jeg var intet unntak. Da vi hadde brunnet av noen pund her reiste vi tilbake til hotellet for å puste litt ut før vi skulle ut på et felles arrangement om kvelden. Denne kvelden skulle alle musikkelevene på en jazzklubb som het Ronnie Scott's. Her tilbragte vi flere timer og hørte på masse god live show- og slowjazz, før vi trak oss tilbake på hotellet i de sene nattetimer. T
irsdag ble en stor dag for pengebruk. Min gruppe skulle ut på CD- og noteshopping. Vi ble vist til Foyles og Chappels of Bond Street, og pundene fløy! Jeg tror aldri i mitt liv at jeg har brukt så mye penger på meg selv i løpet av en uke som jeg gjorde i løpet av denne uka. I tillegg til våre besøk på de overnevnte notebutikkene var vi også innom Virgin (det store plateselskapet) hvor flere av oss gikk bananas. Jeg personlig kom ut derfra etter 25 minutter med tretten CD'er og en DVD (men jeg betalte bare 30 pund= 380 kroner for det, og DET er billig!). Etter denne voldsomme pengebruken gikk jeg tilbake til hotellet for å slappe litt av før kveldens arrangement. Denne kvelden skulle vi alle på musikal. Vi var 80 elever som alle sammen skulle på musikal. Heldigvis skulle vi ikke alle på samme forestillingen, men vi var en god gjeng som satte avgårde mot The Dominion Theatre for å se We will rock you. En musikal som er basert på musikk av Queen. En musikal med så tynn story har jeg aldri sett før, men det var en fantastisk forestilling med et helt utrolig show. Og de stemmene...flottere stemmer har jeg ikke hørt på lenge! Det var en helt ubeskrivelig forestilling!
Så kom onsdagen og vi hørte flere som sa: "Tenk...nå har vi nesten vært her halve tiden allere
de! Det har gått så fort!" Og det hadde det. Tiden bare fløy av gårde. Og plutselig var denne onsdagen her. Og halve 3muc skulle på orkesterprøve med London Philharmonic Orchestra. Vi var flere som synes at dette dro ut litt og ble litt søvdyssende, for jeg så flere som satt og hallsov gjennom deler av prøven. Men kjekt var det og en god erfaring å ta med seg videre. Da vi var ferdige på orkesterprøven tok vi en tur til Oxford og kjøpte billetter til kveldens forestilling av Chicago. Dette var også en flott forestilling, men hadde vi ikke visst bedre kunne vi begynne å tvile på om vi hadde gått inn på en Chipendales-forestilling i stedet. De danserne....oi! Men nok om det... Da Chicago var ferdig reiste vi tilbake til hotellet.Så kom torsdage
n og vi var klare for rockevandring. Vi var på Abbey Road, gikk over fotgjengerfeltet, så huset til Freddy Mercury og spiste på Sticky Fingers (restauranten til The Rolling Stones). Da vi var ferdige med middagen på Sticky Fingers reiste vi til The Globe (W. Shakespears teater) hvor vi fikk en guidet tour. Vi fikk også være med på en liten workshop i en av øvingslokalene som hører til teateret før vi igjen tok turen mot Oxford street (og så godt som tømte lommeboka). Etter denne turen gikk vi tilbake til hotellet og gjorde oss klare til avslutningsmiddagen vi skulle ha på en liten lokal restaurant (italiensk sådan). Her koste vi oss, spiste god mat og hadde det sosialt. Det var en kjempe koselig kveld! Flere gikk videre til en ganske heftig fest etter vi hadde sittet og snakket en stund, mens andre var litt mer fornuftige og gikk å la oss =)Fredags morgen var den offisielle studieturen over, og flere av deltakerne reiste hjem. Vi v
ar nå 50 elever igjen i London. Og vi hadde frie tøyler til å gjøre akkurat det vi ville. Vi som ville se noen serverdigheter gikk sammen med Jarl Sverre (Londonguruen i lærerstaben) på en liten tour. Etter denne turen gikk vi en gjeng tilbake på Oxford street og koste oss. Da kvelden kom gikk jeg og Lene-Jeanett (ei i klassen) på en musikal som het The Woman in white. Dette var en veldig spesiell forestilling, men den var veldig god. Jeg hadde aldri trodd at Andrew Lloyd Webber kunne skrive slike musikaler. Det var stilig!Lørdagen var vår siste dag i London og det var tid for å bruke opp de siste pundene. Det ble febrilsk handling på salg 
på Sports World hvor de hadde 80% salg på Londsdale klær/sko/utstyr. Selvfølgelig ble det også annen handling, men hovedvekten lå her denne dagen. I tilegg til dette brukte jeg, Lene-Jeanett og Alexander (en i dramaklassen) våre alle siste pund på å gå og se en forestilling med Stomp på lørdagskvelden. Dette var et flott show. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk se Stomp. Det var en uforglemmelig kveld og en flott slutt på turen! Søndag morgen stod vi opp, lesset i bussene, kom oss på flyet og reiste hjem. Dette var en fantastisk opplevelse og denne turen kommer jeg aldri til å glemme. Jeg vil alltid være takknemlig for at turen ble som den ble. Tusen takk til alle som har vært med å planlegge og sette denne turen ut i livet.I've had the time of my life!
Ja, dette er en av tingene som har skjedd i år som er verd å snakke om. Klassen var i SiddIs-hallen og gikk på skøyter i en gymtime. Kjempe kjekt. Vi storkoste oss, lekte og lo. Det er lenge siden klassen vår har hatt det så kjekt sammen. Dette er noe vi burde gjøre oftere... Ikke bare gå på skøyter, men gjøre ting sammen. Det gjør vi alt for lite av. Alle gjør så mye på egenhånd at vi ikke har tid til å lag
e noen verdifulle minner sammen. Dette er trist...
Jeg håper virkelig at klassen kan ta seg tid til å gjøre litt flere ting sammen som en stor vennegjeng. For vi har det kjempe kjekt når vi først samles. Vi må bare samles oftere.Jeg er kjempe glad i dere alle sammen!Lykke til videre i verden!
