Stress...

Stress. Hva mener jeg om stress? Jo…jeg er overbevist om at på Lundehaugen videregående skole er stress en folkesykdom. Og dette er ikke bare noe jeg sier. Gå en tur gjennom gangen og se deg rundt. Ikke se på de rare sprudlende folkene som løper rundt i gangen og hoier og skriker (sannsynligheten er stor for at dette er uvitende grunnkursinger), men se på de som ikke en gang letter blikket når du går forbi. De som sitter på gulvet langs veggen med iPoden i ørene, og nesa langt ned i ei bok. Dette er de som lider av folkesykdommen stress. For å definere det litt bedre: Lunistress. For det er det det er. De som sitter stille og forlatt langs veggene i gangen er stressede (sannsynligvis) musikkelever, som øver til en viktig prøve, eller fem.

Noen vifter med armene fordi de skal ha prøve i ensembleledelse, andre diskuterer før en historieprøve, mens de gjenværende (den største gruppen) er elever som leser musikkorientering. De skal ha prøve i morgen, har lest konstant i to uker, og forstår fremdeles ingenting. Det er slik det er å gå på Lundehaugen. Man må late som man kan noe. Overbevise læreren om at de har lært deg noe, men egentlig kan du nesten ingen ting. Det har du ikke tid til. Du har ikke tid til å sette deg ned å prøve å forstå noe. Du må bare skumme gjennom det, og innse at du har tapt og at teorien har vunnet. Du er slått. Du er begravd i innleveringer og vurderinger og du vet at du ikke har en sjanse i havet på å rekke å levere alt før fristene går ut. Du vet også at du sannsynligvis stryker på neste prøve siden du ikke har hatt muligheten til å lese på stoffet. Du drukner i arbeid. Slik er livet på Lundehaugen.

De stakkars sjelene som sitter i gangen kjemper en iherdig kamp mot klokka, for å bli ferdig i tide. De tar et studium på tre år som ble designet for fire år på skolebenken. Ha medfølelse med disse menneskene. Disse menneskene som brenner så mye for musikken at de piner seg selv gjennom tre år med bare slit, jobbing og stress. Forstå at de ikke har mye fritid og kan delta på så mye som de gjorde før. De prøver så godt de kan. Håp heller at alle kommer fra det i live. En sart sjel blant alt dette kan komme til å forsvinne, viss den ikke blir støttet fra de som står den nærest.

Dette er et tøft liv. Man kan jo da spør; hvorfor gjør du det da? Hvorfor jeg gjør det? Enkelt…jeg elsker musikken. Musikken betyr så mye at alt annet blir bagateller. Og en ting til…vilje. Viss man virkelig vil gjøre noe, så får man det til på et vis. Det blir ikke sikkert akkurat slik man hadde trodd det skulle bli, men i det lange løp var det verd hvert sekund av tiden som gikk med.

Så ha medfølelse med disse lesende sjelene i gangen. De går nå gjennom den tøffeste tiden i deres liv, men alt i alt vil de nok aldri angre på at de gjorde det. At de valgte musikken.

Oppsummering av events 2006: Tur til London

Så kom dagen. Vi skulle til London på studietur med VK2 trinnet musikk/dans/drama. Dette var en opplevelse for livet! Søndag 19. februar satte vi oss på flyet til Heathrow Airport og ble, rett før vi satte føttene på engelsk jord, ønsket god tur av kapteinen på flyet. Dette var starten på en flott og minnerik uke.

Da vi kom fram til hotellet fikk vi akkurat tid til å sjekke inn, spise og skifte før vi skulle ut igjen. Vi skulle tilbringe første kvelden i Barbican Hall på konsert med London Symphony Orchestra m/kor. Vi fikk servert Missa Solemnis av Beethoven på vår første dag i London. Det ble litt langtrukkent men det var en fin opplevelse å ta med seg videre!

Da sola stod opp mandag morgen var 3muc klare for historisk museum. Vel...om de var klare kan nok diskuteres (pga festing kvelden før), men på plass var de, og da vi hadde gått en stund tror jeg de fleste begynnte å våkne. Vi var på denne ustillingen (andre verdenskrig osv) i et par timer før vi ble sluppne løs og kunne gjøre hva vi ville. Da angrep de fleste Oxford Street og jeg var intet unntak. Da vi hadde brunnet av noen pund her reiste vi tilbake til hotellet for å puste litt ut før vi skulle ut på et felles arrangement om kvelden. Denne kvelden skulle alle musikkelevene på en jazzklubb som het Ronnie Scott's. Her tilbragte vi flere timer og hørte på masse god live show- og slowjazz, før vi trak oss tilbake på hotellet i de sene nattetimer.

Tirsdag ble en stor dag for pengebruk. Min gruppe skulle ut på CD- og noteshopping. Vi ble vist til Foyles og Chappels of Bond Street, og pundene fløy! Jeg tror aldri i mitt liv at jeg har brukt så mye penger på meg selv i løpet av en uke som jeg gjorde i løpet av denne uka. I tillegg til våre besøk på de overnevnte notebutikkene var vi også innom Virgin (det store plateselskapet) hvor flere av oss gikk bananas. Jeg personlig kom ut derfra etter 25 minutter med tretten CD'er og en DVD (men jeg betalte bare 30 pund= 380 kroner for det, og DET er billig!). Etter denne voldsomme pengebruken gikk jeg tilbake til hotellet for å slappe litt av før kveldens arrangement. Denne kvelden skulle vi alle på musikal. Vi var 80 elever som alle sammen skulle på musikal. Heldigvis skulle vi ikke alle på samme forestillingen, men vi var en god gjeng som satte avgårde mot The Dominion Theatre for å se We will rock you. En musikal som er basert på musikk av Queen. En musikal med så tynn story har jeg aldri sett før, men det var en fantastisk forestilling med et helt utrolig show. Og de stemmene...flottere stemmer har jeg ikke hørt på lenge! Det var en helt ubeskrivelig forestilling!

Så kom onsdagen og vi hørte flere som sa: "Tenk...nå har vi nesten vært her halve tiden allerede! Det har gått så fort!" Og det hadde det. Tiden bare fløy av gårde. Og plutselig var denne onsdagen her. Og halve 3muc skulle på orkesterprøve med London Philharmonic Orchestra. Vi var flere som synes at dette dro ut litt og ble litt søvdyssende, for jeg så flere som satt og hallsov gjennom deler av prøven. Men kjekt var det og en god erfaring å ta med seg videre. Da vi var ferdige på orkesterprøven tok vi en tur til Oxford og kjøpte billetter til kveldens forestilling av Chicago. Dette var også en flott forestilling, men hadde vi ikke visst bedre kunne vi begynne å tvile på om vi hadde gått inn på en Chipendales-forestilling i stedet. De danserne....oi! Men nok om det... Da Chicago var ferdig reiste vi tilbake til hotellet.

Så kom torsdagen og vi var klare for rockevandring. Vi var på Abbey Road, gikk over fotgjengerfeltet, så huset til Freddy Mercury og spiste på Sticky Fingers (restauranten til The Rolling Stones). Da vi var ferdige med middagen på Sticky Fingers reiste vi til The Globe (W. Shakespears teater) hvor vi fikk en guidet tour. Vi fikk også være med på en liten workshop i en av øvingslokalene som hører til teateret før vi igjen tok turen mot Oxford street (og så godt som tømte lommeboka). Etter denne turen gikk vi tilbake til hotellet og gjorde oss klare til avslutningsmiddagen vi skulle ha på en liten lokal restaurant (italiensk sådan). Her koste vi oss, spiste god mat og hadde det sosialt. Det var en kjempe koselig kveld! Flere gikk videre til en ganske heftig fest etter vi hadde sittet og snakket en stund, mens andre var litt mer fornuftige og gikk å la oss =)

Fredags morgen var den offisielle studieturen over, og flere av deltakerne reiste hjem. Vi var nå 50 elever igjen i London. Og vi hadde frie tøyler til å gjøre akkurat det vi ville. Vi som ville se noen serverdigheter gikk sammen med Jarl Sverre (Londonguruen i lærerstaben) på en liten tour. Etter denne turen gikk vi en gjeng tilbake på Oxford street og koste oss. Da kvelden kom gikk jeg og Lene-Jeanett (ei i klassen) på en musikal som het The Woman in white. Dette var en veldig spesiell forestilling, men den var veldig god. Jeg hadde aldri trodd at Andrew Lloyd Webber kunne skrive slike musikaler. Det var stilig!

Lørdagen var vår siste dag i London og det var tid for å bruke opp de siste pundene. Det ble febrilsk handling på salg på Sports World hvor de hadde 80% salg på Londsdale klær/sko/utstyr. Selvfølgelig ble det også annen handling, men hovedvekten lå her denne dagen. I tilegg til dette brukte jeg, Lene-Jeanett og Alexander (en i dramaklassen) våre alle siste pund på å gå og se en forestilling med Stomp på lørdagskvelden. Dette var et flott show. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk se Stomp. Det var en uforglemmelig kveld og en flott slutt på turen!

Søndag morgen stod vi opp, lesset i bussene, kom oss på flyet og reiste hjem.

Dette var en fantastisk opplevelse og denne turen kommer jeg aldri til å glemme. Jeg vil alltid være takknemlig for at turen ble som den ble. Tusen takk til alle som har vært med å planlegge og sette denne turen ut i livet.

I've had the time of my life!

Oppsummering av events 2006: Siddishallen med klassen

Ja, dette er en av tingene som har skjedd i år som er verd å snakke om. Klassen var i SiddIs-hallen og gikk på skøyter i en gymtime. Kjempe kjekt. Vi storkoste oss, lekte og lo. Det er lenge siden klassen vår har hatt det så kjekt sammen. Dette er noe vi burde gjøre oftere... Ikke bare gå på skøyter, men gjøre ting sammen. Det gjør vi alt for lite av. Alle gjør så mye på egenhånd at vi ikke har tid til å lage noen verdifulle minner sammen. Dette er trist...

Jeg håper virkelig at klassen kan ta seg tid til å gjøre litt flere ting sammen som en stor vennegjeng. For vi har det kjempe kjekt når vi først samles. Vi må bare samles oftere.

Jeg er kjempe glad i dere alle sammen!
Lykke til videre i verden!