The sun is up, but the lights are down...

Slik er det her på konservatoriet. Uansett hvordan det er ute, er det nesten ikke lys i gangen. Eller hall’en som det visst nok heter. Eller var det foajeen? Uansett, det er rart å være her. Jeg har det fint, og koser meg. Jeg trives egentlig veldig bra. Men jeg føler meg ikke hjemme.

Da jeg gikk opp til skolen første skoledag på vgs følte jeg at . Slik er det ikke her. Her står jeg utenfor. Jeg hører ikke til her. Her hører folk på klassisk musikk, øver for å bli tatt opp i SSO og gleder seg til den dagen de står på scenen som proffe operasangere. Folk har vibratoer så ekstreme at de nærmer seg en kvint. Og på det verste er jeg redd for at noe skal knuse eller at vi skal få et massivt jordskjelv pga denne vibratoen. Hvorfor er jeg alene?

Det er det eneste negative med dette stedet: Jeg har ingen likesinnede og ingen som forstår min kjærlighet til denne musikken (musikalmusikken for de som lurte på det). Folk er opptatt med Händel, Mendelson, Wagner og Strauss. Men hva med Webber, Sondheim og Rice? De vet vell knapt hvem de er. Her er jeg en outcast. Ingen forstår meg. Så hvorfor er jeg egentlig her? For å øve. Trene teknikk og bli bedre.

Jeg blir fortalt at jeg gjør det bra og får ros for både det ene og det andre. Bare denne uken har to av mine lærere (Timothy – akkompagnement og Lise – tidlig kammermusikk) kommet løpende til min hovedinstrumentlærer (Marianne) og skrytt av meg. Men jeg klarer ikke å ta det inn. Det føles bare ikke riktig.

Jeg føler meg malplassert. Men jeg må bli bedre slik at jeg faktisk kan få være blant likesinnede neste år. Helst mer enn bare neste år… Helst resten av livet. Men et sted må man jo begynne. Et år er bedre enn ingen. Er det ikke?

Jeg går litt rundt meg selv for tiden. Ensomheten gjør meg svimmel. Men alt ordner seg nok. Håper jeg. Viss jeg bare jobber nok og ikke gir opp. Så ordner det seg nok.
Det må det gjøre…