12 tanker fra 2011

Nå er det igjen tid for nyttårsaften. Og man tenker; hva har jeg egentlig gjort i år? Hva har jeg vært gjennom? Å få plass til et helt år i en blog-post tror jeg blir litt for mye, men noen tanker og øyeblikk skal jeg prøve å samle sammen. Kanskje en for hver måned? Vi prøver...

JANUAR
Jeg ble tante til verdens søteste lille gutt. Gøran.
Og jeg begynte på salsakurs.

FEBRUAR
Opplevde By:Larm i Oslo.
Og ble trollbundet av både nordlys og mørketid.

MARS
Jeg markerte Earth Hour med to flotte jenter.
Og begynte på kurs i argentinsk tango.

APRIL
Var en del av TIDENES APRILSPØK!
Og fikk være med på 5-timers ribbtur i Henningsvær i Lofoten. Magisk!

MAI
Vi gjennomførte Back2Business med Produsentstudiet.
Jeg feiret 17. mai uten korps-deltakelse for første gang på 14 år!

JUNI
Vitnet en midnattsolformørkelse.
Fikk tittelen 'Produsent'.
Jobbet som scenograf på novellefilm.
Var en del av de FANTASTISKE Festspillene i Nord-Norge. Uforglemmelig.

JULI
Jeg sa farvell til det mest fantastiske mennesket jeg har møtt i hele mitt liv.
Som stjal hjertet mitt.
Som lærte meg å elske.
Som viste meg hvordan jeg kunne være en bedre utgave av meg selv.

AUGUST
Jeg deltok på Kammermusikkfestivalen i Stavanger som ISA-koordinator.
Og kom inn på mastergrad i LONDON.

SEPTEMBER
Lærte meg å lage knekkebrød 'from scratch'.
Flyttet til London.
Feiret bursdagen som aldri før!

OKTOBER
Nøt en 'indian summer' i London.
Innså hvor godt jeg hadde det med min kjære Harstad-helt.
Aprilspøken fikk humorpris!

NOVEMBER
Har seriøst funnet ut hva det vil si å savne noen.
Men også fått sang-gleden tilbake.
Gikk glipp av min egen filmpremiere.
Så en haug(!) med musikaler.

DESEMBER
Var med på tenning av den norske julegrana i London. Tårene rant i takt med regnet.
Oppdaget flere gode nord-norske julesanger som nå er blitt blandt favorittene.
Gamleskolen min mottok bombetrussel rett før jul.
Jeg fikk si 'hei-og-hade' til min kjære i Harstad. Det gjorde vondt - men godt!
Aprilspøken ble HT's 'Årets Mest Leste'.

Og nå er det som sagt nyttårsaften igjen. Her sitter jeg. Mange erfaringer rikere. Og et hjerte fattigere. Jeg vet det er ting jeg må jobbe med det neste året. Noen gode egenskaper jeg tok til meg i fjor ser ut til å ha falmet litt. Jeg må ha litt mer tenketid. Litt tid til refleksjon i hverdagen - slik at jeg kan føle meg litt mer som meg selv igjen. Men allikevel ser jeg positivt på det nye året. Hva annet kan man vel gjøre? Jeg sier som Erik Bye: 'Stien som vi gikk i går er like ny, hemmelig som ved vårt første morgengry; Mangt skal vi møte - og mangt skal vi mestre. Dagen i dag - den kan bli vår beste dag'.

Tankene vandrer

Jeg har møtt noen hyggelige folk de siste ukene. Noen litt pågående "go-getters" og noen som minner litt mer om meg selv. Noen som er av en litt roligere art. Som er komfortable og avslappende å være rundt. Jeg liker slike. Begge typene faktisk. De litt pågående er gode å ha i sin omgangskrets. De har en tendens til å ende opp som gode ressurser. De roligere har en tendens til å ende opp som nære venner. Personer man kan være med, tilbringe tid med, uten å måtte si noe. Uten å måte anstrenge seg. Bare være. Jeg liker slike folk også.

Akkurat nå sitter jeg midt i en forelesning. Jeg kunne ikke konsentrert meg om det stod om livet. Sukk. Hva skal det bli av meg hvis jeg fortsetter slik..?.. Forhåpentligvis går det seg til etterhvert. Kjedelig foreleser. Han snakker slik som akademikere skriver. Setningene tar aldri slutt! Hvordan han har nok luft til å fullføre en setning er mer enn jeg forstår. Haha. Han har skrevet en av lærebøkene våre. Skriftspråket hans er akkurat det samme. Setningene tar aldri slutt, og det finnes ikke interesant i det hele tatt. Hvordan skal dette gå?!? Heldigvis er han ikke vår eneste foreleser, så vi overlever. Jeg burde kanskje høre etter? Hm. Orker ikke. Gidder ikke. Nuh vel.

Mitt nye liv, min nye by, behandler meg bra så langt. Jeg er spent på å se hvordan ting utvikler seg. Min gode Harstad-helt er fremdeles dypt savnet, men det var forventet. Studiet mitt er ikke superskummelt (enda). Jeg tror jeg overlever. Time will show, I guess.

La folk snakke...

Om du går opp i vekt, så snakkes det.
Går du ned i vekt, så snakkes det.
Forsvarer du deg, så snakkes det.
Uansett hva du gjør eller ikke gjør, så vil andre snakke eller kritisere.
Er du stolt av deg selv, så SI DET!
La folk snakke...

Sukk

♥

Nasse Nøff og Ole Brumm sitter under et stort tre og tenker over livet, da Nasse plutselig spør: “Brumm, vi har fått to hender å holde i.. To bein til å gå på.. To øyne til å se med.. To ører til å høre med.. Men hvorfor har vi bare et hjerte?” Brumm tenker seg om en liten stund og svarer: “Nasse, det er sikkert fordi det andre hjertet er gitt bort til en annen, som vi selv må finne”

Don't cry because it's over...

...smile because it happened. Det sier Dr. Seuss.

Lettere sagt enn gjort, sier jeg...

Sukk hjerte, men brist ikke...

Det er rart. Vi fikk tidlig beskjed om at dette året ville endre oss drastisk. At vi ville lære ting om oss selv og se sider av oss selv som vi ikke hadde sett før. Og at dette ikke nødvendigvis var positive oppdagelser. Året på produsentstudiet har gitt meg ubeskrivelig innsikt i meg selv og hvordan jeg reagerer på ulike situasjoner. Jeg har lært hvordan jeg håndterer stress, hvordan jeg reagerer på å bli sett ned på, hvor lite søvn jeg tåler før jeg kollapser og ikke minst hvor grensene mine går for hvor mye jeg tillater av negativ behandling av meg. Jeg har møtt meg selv i døra ved flere anledninger og de fleste møtene har vært heller smertefulle. Dette har virkelig vært et år hvor jeg har lært mye om meg selv. Mer enn noen gang våger jeg å påstå.

Jeg har også lært at det finnes noen mennesker der ute som faktisk gjør hva som helst for deg. Som bryr seg, og er glad i deg, til og med etter at de har sett deg eksplodere i sinne og bryte sammen i et hav av tårer. Det er spesielt et menneske jeg har møtt her oppe som har gitt meg den opplevelsen. Og dette samme vedkommende er ene og alene grunnen til at jeg gruer meg til å reise fra Harstad. Dette er en person jeg vil ha med meg videre i livet. Jeg vil aldri bli den samme uten. Den støtten jeg har fått, ei skulder å gråte på, en god klem når det har trengtes og et spark bak når jeg må ta meg sammen. Aldri har jeg vært borti én person som kan fylle alle disse rollene. Men denne personen kan det. Vedkommende har satt dype spor i meg og vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt. Jeg visste ikke at slike folk fantes. Men det gjør de. Møter du noensinne et menneske som dette, ta vare! De er GULL verdt! Og det finnes ikke mange av dem der ute. Jeg bryter sammen i tårer bare jeg tenker på å reise fra dette spesielle mennesket som har betydd så mye for meg. Og vedkommende vil aldri bli glemt. Her MÅ det holdes kontakt. Jeg forstår ikke hvordan jeg har klart meg i 23 år uten dette mennesket.

Det er en grunn til alt. Vi møttes av en grunn. Du har lært meg mye. Både om mine omgivelser og ikke minst om meg selv. Jeg er deg evig takknemlig. Jeg hadde ikke klart meg uten deg, og gruer meg til dagen kommer hvor jeg ikke ser deg daglig lengre.

Billetten er bestilt. Tirsdag 5. Juli er D-day. Da setter jeg meg på flyet til Stavanger. Da reiser jeg hjem. Men som en klok mann sa i et reflektert øyeblikk i januar: ”Hjem er der du er”. Det var kanskje ikke helt slik det var ment, men hjem er der du er. Så Stavanger blir kanskje ikke helt så hjem som det en gang var.

En av mine medstudenter v/UiS sa i fjor vår: ”Du trenger ikke være redd for å miste dine venner her. De er her når du kommer tilbake. Det er de du møter på din vei du skal uroe deg for. Det er mer sannsynlig at det er dem du mister”. Hun hadde et veldig godt poeng. Kjernen min er jo i Stavanger, men jeg kjenner frykten stige når jeg tenker på muligheten for at jeg aldri igjen vil se min Harstadhelt i egen person. Hva gjør jeg da?

Det er rart hvor knyttet man kan bli til et menneske. Det er rart hvor mye en person kan bety for en annen. Når jeg først møtte deg ante jeg ikke hvor mye du ville bety for meg. Hvordan jeg skal klare meg uten din støtte aner jeg ikke. Man kan rope ”Lenge leve dagens teknologi! Man kommer langt med Facebook og Skype!” Men det vil aldri bli det samme. Det samme som å få en varm goklæm hver gang man ses. Det å se en man stoler på inn i øynene og høre vedkommende si ”Jeg tar deg ikke for gitt. Jeg setter utrolig stor pris på deg og det du gjør for meg.” Det blir ikke det samme på verken telefon, skype eller facebook. Ingenting kan måle seg med å se vedkommende i levende live.

Jeg vil savne deg. Jeg nekter å gi slipp på deg. Du vil alltid være med meg. Du betyr en hel verden for meg.