Det er rart. Vi fikk tidlig beskjed om at dette året ville endre oss drastisk. At vi ville lære ting om oss selv og se sider av oss selv som vi ikke hadde sett før. Og at dette ikke nødvendigvis var positive oppdagelser. Året på produsentstudiet har gitt meg ubeskrivelig innsikt i meg selv og hvordan jeg reagerer på ulike situasjoner. Jeg har lært hvordan jeg håndterer stress, hvordan jeg reagerer på å bli sett ned på, hvor lite søvn jeg tåler før jeg kollapser og ikke minst hvor grensene mine går for hvor mye jeg tillater av negativ behandling av meg. Jeg har møtt meg selv i døra ved flere anledninger og de fleste møtene har vært heller smertefulle. Dette har virkelig vært et år hvor jeg har lært mye om meg selv. Mer enn noen gang våger jeg å påstå.
Jeg har også lært at det finnes noen mennesker der ute som faktisk gjør hva som helst for deg. Som bryr seg, og er glad i deg, til og med etter at de har sett deg eksplodere i sinne og bryte sammen i et hav av tårer. Det er spesielt et menneske jeg har møtt her oppe som har gitt meg den opplevelsen. Og dette samme vedkommende er ene og alene grunnen til at jeg gruer meg til å reise fra Harstad. Dette er en person jeg vil ha med meg videre i livet. Jeg vil aldri bli den samme uten. Den støtten jeg har fått, ei skulder å gråte på, en god klem når det har trengtes og et spark bak når jeg må ta meg sammen. Aldri har jeg vært borti én person som kan fylle alle disse rollene. Men denne personen kan det. Vedkommende har satt dype spor i meg og vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt. Jeg visste ikke at slike folk fantes. Men det gjør de. Møter du noensinne et menneske som dette, ta vare! De er GULL verdt! Og det finnes ikke mange av dem der ute. Jeg bryter sammen i tårer bare jeg tenker på å reise fra dette spesielle mennesket som har betydd så mye for meg. Og vedkommende vil aldri bli glemt. Her MÅ det holdes kontakt. Jeg forstår ikke hvordan jeg har klart meg i 23 år uten dette mennesket.
Det er en grunn til alt. Vi møttes av en grunn. Du har lært meg mye. Både om mine omgivelser og ikke minst om meg selv. Jeg er deg evig takknemlig. Jeg hadde ikke klart meg uten deg, og gruer meg til dagen kommer hvor jeg ikke ser deg daglig lengre.
Billetten er bestilt. Tirsdag 5. Juli er D-day. Da setter jeg meg på flyet til Stavanger. Da reiser jeg hjem. Men som en klok mann sa i et reflektert øyeblikk i januar: ”Hjem er der du er”. Det var kanskje ikke helt slik det var ment, men hjem er der du er. Så Stavanger blir kanskje ikke helt så hjem som det en gang var.
En av mine medstudenter v/UiS sa i fjor vår: ”Du trenger ikke være redd for å miste dine venner her. De er her når du kommer tilbake. Det er de du møter på din vei du skal uroe deg for. Det er mer sannsynlig at det er dem du mister”. Hun hadde et veldig godt poeng. Kjernen min er jo i Stavanger, men jeg kjenner frykten stige når jeg tenker på muligheten for at jeg aldri igjen vil se min Harstadhelt i egen person. Hva gjør jeg da?
Det er rart hvor knyttet man kan bli til et menneske. Det er rart hvor mye en person kan bety for en annen. Når jeg først møtte deg ante jeg ikke hvor mye du ville bety for meg. Hvordan jeg skal klare meg uten din støtte aner jeg ikke. Man kan rope ”Lenge leve dagens teknologi! Man kommer langt med Facebook og Skype!” Men det vil aldri bli det samme. Det samme som å få en varm goklæm hver gang man ses. Det å se en man stoler på inn i øynene og høre vedkommende si ”Jeg tar deg ikke for gitt. Jeg setter utrolig stor pris på deg og det du gjør for meg.” Det blir ikke det samme på verken telefon, skype eller facebook. Ingenting kan måle seg med å se vedkommende i levende live.
Jeg vil savne deg. Jeg nekter å gi slipp på deg. Du vil alltid være med meg. Du betyr en hel verden for meg.
