Da var vi plutselig kommet til slutten av enda et år (og enda har jeg ikke blitt ferdig med utfordringen min... Jaja. Kanskje neste år). Og for et år det har vært. Jeg tror ikke jeg klarer to store events for hver måned slik som i fjor, men at mye har skjedd er ikke til å stikke under stol.
Jeg har fullført mine studier i London, og bygget opp noen fantastiske vennskap langs veien. Jeg har vært inspisient for en kveld med ni 15min originalskrevne musikaler (jeg var produsent for en av dem også) med OL som tema. Feiret fullføringen av disse med ei langhelg i Dorset i noe som kunne minne om norsk forsommervær (i februar). Og hatt besøk av min søster i storbyen.
Praksis har jeg også hatt. Som regiassistent og inspisient på Riksteatrets produksjon av "Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen". Mange gode bekjentskaper ble til, jeg møtte Tante Bassa(!), og jeg sitter igjen med flotte minner og en meget god attest fra teatersjefen selv.
I juni tok jeg turen til hjertebyen Harstad og var frivillig under Festspillene i Nord-Norge. Ei flott uke med luftslott, fantastiske mennesker og masse herlig salsadansing. Filmen jeg var produksjonsassistent på i fjor (Og leken er god) ble også nominert til Amanda-pris for beste kortfilm.
I august kom OL til London. Jeg fikk ikke med meg så allverdens mye av det (bortsett fra de massive folkemengdene), men håndballjentenes finalekamp og seier, og feiring i sjømannskirka (hvor jeg endte på NRK både en og to ganger) kunne jeg ikke komme utenom. Og for en kveld det var. Herlig.
September brakte med seg en av de største tingene jeg har gjort så langt i mitt liv. Vi hadde premiære på vår eksamensproduksjon. I Covent Garden. Jepp. Midt i smørøyet av teater-London. Vi kunne ikke bedt om mer. Men mer fikk vi. Vi solgte ut våre forestillinger fire dager før første forestilling. Dette må uten tvil være et av årets (om ikke mitt livs) største høydepunkt!
I begynnelsen av november gjorde jeg noe av det vanskeligste jeg har gjort på lenge. Jeg flyttet tilbake til Norge. For å være helt ærlig så er nok ikke det det lureste jeg har gjort i mitt liv. Økonomisk sett hadde jeg ikke stort valg. Har man hverken penger eller jobb så er det ikke akkurat lett å holde kost og losji ved like. Så hjem ble det. Til mine foreldre. Her er jeg enda. Men det er ingenting jeg ønsker mer enn å komme meg tilbake til London så fort som mulig. Det er der jeg hører hjemme. Passer inn. Der forstår folk meg. Det gjør de ikke her. Det høres kanskje dumt ut, men jeg føler ikke at folk tenker stort nok her. Jeg drømmer stort. Strekker meg mot månen i håp om å lande blandt stjernene. Ingen ser ut til å forstå denne trangen jeg har. Men jeg må prøve. Jeg orker ikke tanken på å sitter 20 år fra nå og tenke "Men hva om jeg hadde prøvd? Hva om jeg hadde vært litt modigere for 20 år siden? Hvor kunne jeg da ha vært i dag?"
Resten av november har blitt brukt til jobbsøking og vikariering. Jepp, jeg har vært vikar på min gamle barneskole. Jeg har lært 7. klassinger norsk, samfunnsfag og engelsk, i tillegg til å ha engelsk på mange andre klassetrinn. Og det er ingen tvil. Dette er absolutt ikke noe for meg. Det har vært en tung høst. Men det har ikke bare vært tungt. Jeg har også vært i dåp til min barndomsvenninnes yngste sønn, som jeg har fått æren av å være fadder for. Jeg hadde ei veldig koselig helg sammen med henne og familien hennes "nordpå" i forbindelse med dåpen. Kjekt å få litt tid sammen med henne igjen. Det går alt for lenge mellom hver gang.
Desember har heldigvis brakt med seg litt mer lys. Det ble en kort tur til Londonfor å få med seg graduation. Helga ble brukt til å møte masse flotte mennesker, masse klemming, litt nissevirksomhet, og jeg fikk bekreftet at det er London som er stedet for meg. Det er der jeg hører til. Passer inn. Bør være. For ei flott langhelg det var! Jeg vil tilbake NÅ!
Nå går vi øyeblikk inn i et nytt år. 2013. Jeg står fremdeles uten jobb, og er fremdeles redd for å fortelle mine foreldre hvor skapet skal stå. At jeg trenger å være tilbake i London for å være rettferdig med meg selv. For å være ærlig med meg selv. Men jeg håper at det kommende året vil bli et flott et. Med enda flere flotte opplevelser. Med profesjonell suksess, og forståelsesfulle omgivelser. Personlige mål har jeg også, men de tror jeg at jeg vil holde for meg selv. For nå i det minste.
Jeg avslutter med to menneskers flotte ord om året som kommer, og ønsker deg et flott nytt år med blanke ark og og fargestifter tell xxx
Hope smiles from the threshold of the year to come, whispering "It will be happier..."
-Alfred Tennyson
Cheers to a new year and another chance for us to get it right!
-Oprah Winfrey
