Jippi!

Jeg har begynt å montere det hvite/grå/svarte lappeteppet mitt. Hipp hurra! Nå er jeg snart ferdig med ett av to av mine kreative "evighetsprosjekter". Det er glede i heimen.

Jobbsøkeren

Jeg har ved flere anledninger blitt fortalt at det jeg holder på med rett og slett er å utdanne meg til arbeidsledinghet. Jeg har alltid ledd det bort. Tenkt at, jaja, det ordner seg nok. Man får til det meste om man bare vil det nok. Nå er jeg ikke helt sikkert lenger. Jeg begynner å tro på det de har sagt om arbeidsløshet. Kjenner lysten på å bare gi opp alt kommer sigende med jevne mellomrom. Eller egentlig med mindre og mindre mellomrom for hver gang. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre lengre. Jeg har en grunding utdannelse, men nesten ingen arbeidserfaring. Jeg er altså dyr å ansette, men må alikevel trenes opp. Hvem vil ha det?

Men viss ingen gir meg en sjanse, så får jeg jo aldri noen erfaring, og kommer meg ikke videre. Hva gjør jeg da? Begynner jeg på ny? Med nesten 400.000 i studielån, så har jeg ikke råd til det. Og det å ha fylt 25 år og fremdeles ikke ha hatt en fast jobb gjør meg jo ikke akkurat aktraktiv på jobbmarkedet. Det hele føles egentlig ganske håpløst for øyeblikket. Også har jeg jo ikke lyst å klage så mye heller. Det hjelper å ha noen å snakke med, men når de fleste av mine venner enten er i en relativt lik situasjon, eller akkurat har funnet seg en jobb selv, så er ikke de akkurat noe egnet publikum. Det er ikke foreldrene mine heller, da ingen av dem har vært jobbsøkere på over 35 år. Ting har nok forandret seg litt på den tiden, vil jeg tro.

Så hva gjør jeg? Leser tusenvis av jobbannonser som jeg ikke er kvalifisert for, søker på én som jeg kanskje kan klare å få til, mens jeg klager (det føles i hvert fall slik) til alle som gidder å høre på..?..

Jeg er møkkalei! Har lyst å gi opp. Men hva er alternativet?