Nå har så mange år gått at jeg har kommet meg til andre halvdel av 20-årene og fremdeles har jeg hverken mann, barn, hus, fast jobb eller noe annet i samme sjanger som så mange andre på min alder har anskaffet seg for lenge siden. Jeg er ikke klar for det enda. Det er så mye jeg må gjøre før den tid. I dag snublet jeg over dette blogginnlegget. Spot on. Akkurat sånn har jeg det. Men man står på og gjør det man må for å komme dit man vil.
I have followed my dream. I have stuck two fingers up at life and said ‘Listen! I have one shot at this short thing called life. I believe I am good at what I do, and terrifying as it is, I am going to give it the best bloody shot I can.”Kunne ikke sagt det bedre selv. Kunne nok ikke ha sagt det så godt en gang. Det traff meg rett i "hjerterota". Mot slutten skriver hun:
Your twenties can seem like a bloody scary place. I’m experiencing a ‘post-uni-scary-on-my-own-ohhh-shit-I’m-not-doing-as-well-as-I’d-hoped’ thing, and I suspect lots of my pals are too. It’s something that people don’t often admit or talk about, mainly because it’s fucking terrifying.A 'post-uni-scary-on-my-own-ohhh-shit-I'm-not-doing-as-well-as-I'd-hoped' thing. Der har jeg vært i snart et år nå. Jeg håper at jeg kan komme meg litt videre snart, og i hvert fall komme meg til rett by. Det ville være en begynnelse. Dette er en lang reise, det er jeg klar over. Og det er bare en måte å komme seg fremover på: En fot forran den andre. Steg for steg.
Vær modig!
