Wednesday, March 29, 2006

Stress...

Stress. Hva mener jeg om stress? Jo…jeg er overbevist om at på Lundehaugen videregående skole er stress en folkesykdom. Og dette er ikke bare noe jeg sier. Gå en tur gjennom gangen og se deg rundt. Ikke se på de rare sprudlende folkene som løper rundt i gangen og hoier og skriker (sannsynligheten er stor for at dette er uvitende grunnkursinger), men se på de som ikke en gang letter blikket når du går forbi. De som sitter på gulvet langs veggen med iPoden i ørene, og nesa langt ned i ei bok. Dette er de som lider av folkesykdommen stress. For å definere det litt bedre: Lunistress. For det er det det er. De som sitter stille og forlatt langs veggene i gangen er stressede (sannsynligvis) musikkelever, som øver til en viktig prøve, eller fem.

Noen vifter med armene fordi de skal ha prøve i ensembleledelse, andre diskuterer før en historieprøve, mens de gjenværende (den største gruppen) er elever som leser musikkorientering. De skal ha prøve i morgen, har lest konstant i to uker, og forstår fremdeles ingenting. Det er slik det er å gå på Lundehaugen. Man må late som man kan noe. Overbevise læreren om at de har lært deg noe, men egentlig kan du nesten ingen ting. Det har du ikke tid til. Du har ikke tid til å sette deg ned å prøve å forstå noe. Du må bare skumme gjennom det, og innse at du har tapt og at teorien har vunnet. Du er slått. Du er begravd i innleveringer og vurderinger og du vet at du ikke har en sjanse i havet på å rekke å levere alt før fristene går ut. Du vet også at du sannsynligvis stryker på neste prøve siden du ikke har hatt muligheten til å lese på stoffet. Du drukner i arbeid. Slik er livet på Lundehaugen.

De stakkars sjelene som sitter i gangen kjemper en iherdig kamp mot klokka, for å bli ferdig i tide. De tar et studium på tre år som ble designet for fire år på skolebenken. Ha medfølelse med disse menneskene. Disse menneskene som brenner så mye for musikken at de piner seg selv gjennom tre år med bare slit, jobbing og stress. Forstå at de ikke har mye fritid og kan delta på så mye som de gjorde før. De prøver så godt de kan. Håp heller at alle kommer fra det i live. En sart sjel blant alt dette kan komme til å forsvinne, viss den ikke blir støttet fra de som står den nærest.

Dette er et tøft liv. Man kan jo da spør; hvorfor gjør du det da? Hvorfor jeg gjør det? Enkelt…jeg elsker musikken. Musikken betyr så mye at alt annet blir bagateller. Og en ting til…vilje. Viss man virkelig vil gjøre noe, så får man det til på et vis. Det blir ikke sikkert akkurat slik man hadde trodd det skulle bli, men i det lange løp var det verd hvert sekund av tiden som gikk med.

Så ha medfølelse med disse lesende sjelene i gangen. De går nå gjennom den tøffeste tiden i deres liv, men alt i alt vil de nok aldri angre på at de gjorde det. At de valgte musikken.

2 comments:

  1. ja det er jammen meg stress på skulen for tida! det skal vere sikkert! for ikkje gjort halvparten av det eg skulle gjort. me skulle hatt fleire timar i døgnet. og den einaste måten å få det på er å reise vestover. då vinn du heile tida meir tid. så på sett og vis kan ein jo kjøpa seg tid....

    ReplyDelete
  2. futti bra skreve BEATE!!! sallan... kjenne meg igjen då sjøl om eg isje har lest muor på ett år... nå e d på an igjen

    ReplyDelete