Thank you!

Normally, right about now, I would be sitting here writing a summation of the year that just past. I do plan to do that too, but right now there is something else I would like to say; And that is "Thank You!" To my guardians. My angels. My wonderful friends.

My friends who have kept me (relatively) sane the past year; That have helped me keep going when the going got tough; That took me in when I had nowhere to go; And that every single time I see them, create a mental environment where I can actually relax (which is a rare thing these days).

So, I want to take these first few moments of 2014 to be grateful to my wonderful friends. I would not be here - I would not be ME - if it wasn't for you! I love you more than I can ever put into words, but I hope this little thank you will at least make you aware of my immense gratitude for having you in my life.

2014 will be my year of fabulous come-backs. Not of the sarcastic sort, but of the coming-back-to-where-I-belong sort. And my one wish is therefore that this year will be full of come-backs; Especially between me and my wonderful friends.

I love you more than Dobby loves socks!
And you rock mine!
Always.

Return to sender

There are so many things you can do with your life. You could be a pilot, a mathematician, an actress, or maybe sell shoes. You could be a lawyer, a police officer, or even a journalist. You could design clothes, or show them off, or make mind-blowing food worthy of an emperor's pallet. You could install windows, change locks, or you could help people during the worst times of their lives. We grow up being told we can do whatever we want to do. The sky is the only limit. The world is full of options. Of chances to be grabbed with both hands, and risks to be taken almost blindly. All you need is a little ambition.

At least that's what they want you to think. Then you grow up. You study something - maybe even something you shouldn't have, but it was fun (although pretty useless) so you did it anyway. And then - after you've graduated - you go: Now what? Then you have the loans, rent, tax, and maybe even possible new loans for more school. More tuition. Because you think you might have changed your mind. Question is: Have you? Or are you just scared? Of what is out there waiting for you. Of the world. Of yourself. Your potential.

Am I scared? Hell yes! I'm going through a holy-s**t-what-happened-to-me-where-am-I-going-stop-the-world-I-want-to-get-off kind of faze. I hate what I have turned in to. This terrified little creature. Scared of my own potential's reflection in the rear view mirror. All I want to do is curl up in a ball and hide from the world. And on many days that is exactly what I do. Because I can. I waste my time being scared. Hiding. What do I gain from this? Nothing. If anything - guilt. And more shame.

This isn't me, but at the same time it is. This is not the me people know, or the me that I'm proud of in any way or form. That me is goal oriented, always has a plan, is one step ahead, and knows exactly what to do and where to go to reach her goals. Nothing stands in her way. Ever.

What happened to her?

I miss her. I feel so hopeless without her. Like a complete looser of the worst kind. I feel below every beggar I have ever met. Combined. Tragic. Knowing that had they been in my shoes they would have taken on the world and lived every day. Loving it. But not me. Why?

Have I been hiding my true self? Do I have a dream I am not allowing myself to pursue? Or am I just plain scared of the world? Or is it a little bit of all of the above?

I don't know anymore. I don't know the answer to anything. I'm even starting to doubt who I am. I cry at least once a day. Sometimes - most of the time - I don't even know why. Then I'll go somewhere. Somewhere beautiful. And then I'll smile and be happy and appreciate the beauty. And then I'll be sad again. Or confused.

I am the most happy when I'm productive. Efficient. Doing something I deem "worth while". So why is it so hard for me to get up and do something that fits those criteria?

I don't know what to do. Where to go. Who I am. Where I belong.

I am lost. Please help find me. Bring me back. I need help. Don't let me make excuses. Hold me accountable. Get me out of here. Where ever "here" might be.

If anyone finds me, please return to sender.

Prosjekt: Lappeteppe

Hei hopp og hurra! Lappeteppet er ferdig! Det er stund siden *kremt*, og bursdagsbarnet har allerede fått det. Det var en stor hit. Lappeteppe heklet av 30 ruter (mål: 30x30cm - passende som 30årspresang...) - alle i forskjellig mønster. Er det lov å si at man er stolt av eget arbeid?

Thoughts for my 26th...

Why this post ended up in English is beyond me. But I couldn't be bothered translating it before posting, so please bare with me...

The last month hasn't been an easy one. I have become homeless, and so am now crashing at a friends house while looking for a place of my own. I am also looking for work. Work that doesn't make me want to slit my wrists every single day (A bit dramatic? Perhaps).

I turn 26 next week. I have no job, no home, no family of my own - none of the things one is "supposed to have" by now. None.

I have been panicking lately. Properly. Rethinking my entire life, and every decision I have ever made. Am I doing the right thing? Or should I give up, find a stable A4 job, and settle down? What would make me more happy?

A few years ago I wrote a blog post with random thoughts about me, my life and anything in between, inspired by a friend who makes this kind of list before every birthday. I've decided to make a new list (I like lists) this year. A wish-list for my 26th birthday...

For my 26th birthday I wish to:

1. Be happy
2. Find peace of mind
3. Show (and tell) my wonderful friends how much I love them
4. Stop taking said friends and their kindness for granted, and
5. ...SPEND MORE TIME WITH THEM!
6. Start believing that everything is going to be ok
7. Find my place in the world

But wishing is only one side of the story. I am also very grateful. For so many things that are already a big part of my life.

I am grateful for:

1. Having friends that love me even when I'm not very lovable (that's when I need it the most, so THANK YOU!)
2. Being blessed with a body that, despite abuse and lack of care, carries me through my life somewhat gracefully
3. Having a family I can always come home to, that will love me in rain or shine
4. The blind love from my two beautiful nephews, and the pride I feel for being their aunt
5. Hugs. And how a proper one can brighten my entire day
6. The joy and presence experienced when dancing
7. Seasons. A constant reminder that things pass. Cold or warm, dark or bright, good or bad - this too shall pass

These are just some of the things I wish for and am grateful for as I approach 26.

I really do hope that this year will be the best one so far. Full of love, joy, good challenges, and adventure. I also hope this year will be the one where I get to experience not being overweight for the first time in as long as I can remember. I hope I get to spend tons of time with my fantastic friends, and hopefully catch up with those lovely people I don't even see half as often as I'd like to.

I hope you all know how much I love you. I explained to a friend once, that even if we don't see each other very often, or talk daily, that doesn't mean I love you any less. You don't stop loving family because you don't see them for a while. That's what families are. People you love (and know will love you) in good and bad, no matter the distance between you.

My beautiful friends, you know who you are, please know that I consider you all my family. And I love you more than what should be humanly possible.

Here's to another year, good health, and an abundance of love!

Rådvill

Det har vært ei tung uke i denna frøkna sitt liv. Ikke fordi det har skjedd noe særlig dramatisk, men det har likevel føltes ganske ille. Jeg har tilbrakt en del tid inne i mitt eget hode. Jeg er omringet av fantastisk nydelige mennesker. De er vakre, talentfulle, varme, kjærlige mennesker med åpne armer og hjerter. Jeg kunne ikke vært mer glad i dem. Jeg bor i en av de beste byene jeg vet om. Herlige London. Med alt man kan ønske seg av aktiviteter, underholdning og turistakvitiviteter rett utenfor døra. Allikevel er jeg ikke glad. Hva skjer med verden? Hvorfor klarer jeg ikke å sette skikkelig pris på alt dette flotte som jeg er så velsignet å ha? Jeg aner ikke.

Jeg produserer en musikalworkshop i disse dager. Den handler om en under gjennomsnittet fe (du vet, de magiske små vesnene med vinger og tryllestav) som heter Dave. Hans “fairy godmother” sier på et tidspunkt: “Maybe what we think we want and what we really want aren’t always the same thing?”. Denne setningen slår meg litt i magen hver gang jeg hører den. Er det derfor jeg ikke er glad? Fordi det kan tenkes at jeg har valgt feil? At det jeg trodde jeg ville mest i hele verden ikke er det allikevel?

Dette for meg er en svær tanke. Jeg har ofret nesten hele 20årene på å nå det målet jeg trodde jeg hadde. Nå er jeg ikke helt sikker lenger. Er det dette jeg vil? Er den gode følelsen av å sitte i salen og tenke “I did this. I made this happen” virkelig verd alt stresset, frustrasjonen, tårene, og følelsen av å ikke strekke til fordi man ikke kan dele seg i 17 biter for å rekke over alt? Og sist men ikke minst: Liker jeg det? Eller gjør jeg det nå bare fordi jeg er sta og ikke vil at all tiden jeg har brukt på utdannelse skal ha vært forgjeves?

Jeg gikk ikke inn til prøvene i dag. Det er siste dag før generalprøve og første forestilling - skuespillerne er på prøve med regissør og komponist, og her sitter jeg. På Starbucks i Covent Garden og blogger. Jeg føler meg egentlig ganske ubrukelig. Men jeg hadde nok ikke vært til noe særlig hjelp under prøvene i denne sinnstilstanden uansett, så det er kanskje like greit at jeg holder meg unna.

Det er så mange spørsmål som surrer rundt i hodet mitt for tiden. Hvem er jeg? Hvor skal jeg være? Hva skal jeg gjøre? Er jeg ærlig med meg selv, eller bare sta? Skal jeg fortsette å presse fremover eller skal jeg snu på helen og gjøre noe helt annet? I så fall - hva da? Gjør det meg til en taper at jeg ikke vet hva jeg vil med livet mitt i en alder av snart 26? Hvordan kan jeg føle meg så ensom mens jeg er omringet av så vanvittig mange flotte, nydelige mennesker?

Jeg har alltid hatt en plan. Helt siden jeg var 15 år og så Annie Get Your Gun for første gang har jeg vært fast bestemt på at det er musikaler jeg skal drive med. Og det gjør jeg. Mer eller mindre. Men er det egentlig dette jeg vil? Jeg vet ikke. Jeg trodde det. Nå står det bare en ting i tankene mine - at jeg vil være glad. Samme hva jeg gjør så lenge jeg ikke trenger å følge meg slik jeg gjør nå.

Neste spørsmål blir da: Hva gjør meg glad? Hvor er mitt “happy place”? Det er bare ett sted jeg er 100% i nået, og genuint lykkelig helt gjennom. Hvor er det spør du? Når jeg danser, svarer jeg. Det er bare et problem med dette: Det er for sent å begynne å trene dans på høyt nivå nå, jeg er overvektig, og de fleste jeg kjenner (som ikke har sett meg danse) flirer bare når jeg snakker om hvor gøy det er. Når jeg var liten danset jeg rundt i stua med favorittskjørtet utenpå dagens bekledning, finskoene på, og ei plastikkbøtte på hodet. Jeg har alltid elsket å danse. Men er det noe å lage karriere av? Mest sannsynlig ikke. 

Så så langt vet jeg bare en ting sikkert om fremtiden (både nær og fjern sådan). Jeg har lyst til å være glad. Jeg er lei av å ikke være komfortabel i egen kropp, av å hele tiden tvile på meg selv, og å ikke føle at jeg strekker til. Jeg har lyst til å være “on top of my game”, ikke gjøre alt i siste liten med en “Oh shit! Det glemte jeg!”-type motivasjon.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg litt som rådgiveren i slutten av Letters To Myself (en forestilling jeg medproduserte i sommer):

COUNSELLOR 

But who... how... why....

ELEANOR 

You’re asking the wrong questions. Why don’t you start with “Where?”

Kanskje det er et poeng i dette. Jeg vet ikke. Hvis noen har noen gode forslag tar jeg gladelig imot. Rådvill dekker ikke halvparten en gang...

I know this great little place...

I London by fins det en liten kafé. Eller, det finnes vel egentlig ganske mange, men akkurat nå er det en helt spesiell en jeg vil si noe om.

Den er kjølig på en varm dag og varm på en kald dag. De som jobber her er fantastisk hyggelige, og servicen er ypperlig. En av dem som jobber her begynte å huske meg etter at jeg bare hadde vært innom et par ganger, og siden jeg er det vanedyret jeg er (og bestiller det samme hver gang) så husker han bestillingen min også! I skrivende stund er det i hvert fall 5 måneder siden sist jeg satte fot her, og så fort jeg kom inn sa han hei og lurte på hvordan jeg hadde det. Akkurat det er jo vanlig etikette i London, men å utbrodere noe mer enn det er ikke normalt - og det gjør vi. I dag ba jeg om "my usual" og jammen tror du ikke han fremdeles husker ordren min. Jeg repeterer: Jeg har ikke vært her på 5 måneder.

Jeg liker dette stedet. Musikken er bra, bakverket er himmelsk, de serverer cocktails i hele åpningstiden, maten er topp kvalitet, OG jeg kan ta med mine vegetariske og veganske venner hit til frokost eller lunsj uten at det blir vanskelig for dem å finne noe de kan spise. Og på toppen av alt er det ikke så veldig dyrt heller!

Ordet "bliss" har aldri passet bedre...

Tanker og tekster

Jeg har vært travel i det siste. Jeg har nå tre jobber jeg løper mellom (to skoler og en nettbasert oversettelsesjobb). Det er altså travle dager, men inni mellom har det også blitt litt tid til å tenke. Og det har blitt en del lesing på nett. Nettet kryr av artikler om hvordan bli lykkeligere og hvilke vaner man må tilegne seg for å få et bedre liv. Jeg gjør mye av dette allerede, men kan ikke akkurat si at det hjelper. Så fant jeg denne teksten her. Godt skrevet, og mye mer fornuftig (i mine øyne) enn mange av de "Slik blir du lykkelig"-artiklene.

Nå har så mange år gått at jeg har kommet meg til andre halvdel av 20-årene og fremdeles har jeg hverken mann, barn, hus, fast jobb eller noe annet i samme sjanger som så mange andre på min alder har anskaffet seg for lenge siden. Jeg er ikke klar for det enda. Det er så mye jeg må gjøre før den tid. I dag snublet jeg over dette blogginnlegget. Spot on. Akkurat sånn har jeg det. Men man står på og gjør det man må for å komme dit man vil.

I have followed my dream. I have stuck two fingers up at life and said ‘Listen! I have one shot at this short thing called life. I believe I am good at what I do, and terrifying as it is, I am going to give it the best bloody shot I can.”

 Kunne ikke sagt det bedre selv. Kunne nok ikke ha sagt det så godt en gang. Det traff meg rett i "hjerterota". Mot slutten skriver hun:

Your twenties can seem like a bloody scary place. I’m experiencing a ‘post-uni-scary-on-my-own-ohhh-shit-I’m-not-doing-as-well-as-I’d-hoped’ thing, and I suspect lots of my pals are too. It’s something that people don’t often admit or talk about, mainly because it’s fucking terrifying. 

A 'post-uni-scary-on-my-own-ohhh-shit-I'm-not-doing-as-well-as-I'd-hoped' thing. Der har jeg vært i snart et år nå. Jeg håper at jeg kan komme meg litt videre snart, og i hvert fall komme meg til rett by. Det ville være en begynnelse. Dette er en lang reise, det er jeg klar over. Og det er bare en måte å komme seg fremover på: En fot forran den andre. Steg for steg.

Vær modig!

Nytt prosjekt?

Jeg lurer på om jeg skal starte på et nytt prosjekt. Fant ei oppskrift i kveld som så spennende ut, eller koselig heller, og etter å ha lagd en prøvelapp er jeg vel egentlig ganske solgt. Jeg frykter det kan bli garnhandel i morgen...

Incidental Comics

Jeg fant denne tegneserien i et google-søk her om dagen. Jeg liker den. Spesielt denne om introverte mennesker. Linken til nettsiden ligger i margen til høyre (under "Other Funnies"). Enjoy!

The perks of being a teacher

Noen ganger er det litt koselig å være barneskolelærer(vikar). En av gangene er når elevene får tegne hva de vil under høytlesningstimen og de kommer opp til deg mot slutten og gir deg det de har tegnet. Værsågod, sier de, stolte som små haner med store smil om munnen, før de går og finner plassen sin igjen. Da er det egentlig ganske koselig å være lærer for de små.

Jippi!

Jeg har begynt å montere det hvite/grå/svarte lappeteppet mitt. Hipp hurra! Nå er jeg snart ferdig med ett av to av mine kreative "evighetsprosjekter". Det er glede i heimen.

Jobbsøkeren

Jeg har ved flere anledninger blitt fortalt at det jeg holder på med rett og slett er å utdanne meg til arbeidsledinghet. Jeg har alltid ledd det bort. Tenkt at, jaja, det ordner seg nok. Man får til det meste om man bare vil det nok. Nå er jeg ikke helt sikkert lenger. Jeg begynner å tro på det de har sagt om arbeidsløshet. Kjenner lysten på å bare gi opp alt kommer sigende med jevne mellomrom. Eller egentlig med mindre og mindre mellomrom for hver gang. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre lengre. Jeg har en grunding utdannelse, men nesten ingen arbeidserfaring. Jeg er altså dyr å ansette, men må alikevel trenes opp. Hvem vil ha det?

Men viss ingen gir meg en sjanse, så får jeg jo aldri noen erfaring, og kommer meg ikke videre. Hva gjør jeg da? Begynner jeg på ny? Med nesten 400.000 i studielån, så har jeg ikke råd til det. Og det å ha fylt 25 år og fremdeles ikke ha hatt en fast jobb gjør meg jo ikke akkurat aktraktiv på jobbmarkedet. Det hele føles egentlig ganske håpløst for øyeblikket. Også har jeg jo ikke lyst å klage så mye heller. Det hjelper å ha noen å snakke med, men når de fleste av mine venner enten er i en relativt lik situasjon, eller akkurat har funnet seg en jobb selv, så er ikke de akkurat noe egnet publikum. Det er ikke foreldrene mine heller, da ingen av dem har vært jobbsøkere på over 35 år. Ting har nok forandret seg litt på den tiden, vil jeg tro.

Så hva gjør jeg? Leser tusenvis av jobbannonser som jeg ikke er kvalifisert for, søker på én som jeg kanskje kan klare å få til, mens jeg klager (det føles i hvert fall slik) til alle som gidder å høre på..?..

Jeg er møkkalei! Har lyst å gi opp. Men hva er alternativet?

Et hjertesukk fra meg til Posten

Her kommer en liten historie:
Jeg bestilte en custom made sølvring til nesten 1000NOK fra England for en stund siden. Endelig kom hentelappen i postkassen om at jeg kunne gå til mitt lokale poststed og hente min rekomanderte forsending. Hurra! Jeg hiver meg i bilen, kommer inn på kontoret, og får beskjed om at pakken min, nei den er blitt feilsendt. De ansatte på stedet ringer til pakkens "nåværende hjem" og får dem til å sende den nedover. Greit nok. Jeg kjører hjem igjen lettere irritert, men viss om at pakken skal ligge klar til henting når jeg kommer hjem fra ferie 3 dager senere.

Når jeg da kommer for å hente pakken etter endt ferie får jeg beskjed (etter sporing) om at pakken fremdeles er der den ble feilsendt. Jeg kjører hjem igjen enda mer irritert enn sist, og finner til både min fornøyelse og irritasjon at pakken min (den REKOMANDERTE PAKKEN min med SØLVSMYKKER I) lå i POSTKASSEN!

Er dette noe vis å behandle verdisaker på? Jeg valge bevisst "signed for - shipping" for å unngå at pakken skulle komme til å bli liggende i postkassen flere timer (eventuelt dager, siden jeg var på ferie). På den positive siden kan jeg jo si at, joda, pakken kom frem, så det endte jo godt (og så la det være med det). Men ærlig talt! Dette her skal liksom være jobben deres! Kan dere være så snill å gjøre den skikkelig?

Håpløst.

Introvert?

Jeg er introvert. I følge Jungs typetesting er jeg ISFJ. Hva dette betyr kan du lese her. Jeg har ikke tenkt å skrive så veldig mye om dette idag, men jeg kom over et par linker i helgen, som jeg likte veldig godt. De beskriver både fra et personlig og et mer vitenskaplig perspektiv hva det vil si å være introvert.

En TEDtalk av Susan Cain, introvert og forfatter av "Quiet: The Power of Introverts". Denne er absolutt verd de 19:04 minuttene det tar å se den.

Og en artikkel fra Psychology Today kalt "Revenge of the Introvert".

Jeg skal ikke tvinge noen ting som helst ned halsen på noen, men jeg anbefaler nysgjerrige sjeler å ta en titt. Kanskje lærer du noe? Hadde ikke det vært koselig?

Det er stor forskjell på å være sjenert og å være introvert. Vet du forskjellen?

#14

Nå er det vel snart på tide at jeg skriver litt videre på denne utfordringen min, er det ikke? Siden sist har jeg flyttet hjem fra London og begynt å lete etter jobber. Mens jeg leter har jeg rett og slett endt opp på den lokale videregående skolen, hvor jeg er vikar. Jeg har litt matte, er litt miljøarbeider, og hopper ellers inn der det skulle være behov for meg. Det er rart å være lærer. Det er ikke min "greie" i det hele tatt. Åh, som jeg gleder meg til å finne noe mer relevant!

#14 Fortell om et bilde noen har tatt av deg
Et bilde, ja. Da var det det igjen. Fortelle om et bilde jeg ikke har tenkt å vise. Haha. Jeg var på graduation i London i desember. Vi spradet rundt i Harry Potter-lignende kapper og hadde firkantede hatter på hodet. Mor til en av mine gode venner der borte var på plass og feiret sammen med oss. Hun hadde med seg kamera. Siden mine foreldre ikke hadde anledning til å ta turen over for seremonien (og jeg dermed ikke hadde med meg personlig hoffotograf), så spurte jeg henne om hun kunne være så snill og ta noen bilder av meg i denne wannabe Hogwarts habiten. Jeg fikk plutselig nytt profilbilde. Det var nydelig (om jeg får lov til å snakke slik om meg selv). En annen mamma tok også et bilde av meg og hennes datter som ble ganske fint. Disse bildene er flotte minner fra en super dag. Minner som ikke kommer til å falme med det første. Vel, egentlig så tror jeg dette er et av de minnene som ikke kommer til å falme noe særlig i det hele tatt. En god dag, og et par (eller egentlig ganske mange) flotte bilder.

Prosjekt: Miniflosshatt

Hvem hadde trodd? Det ble jammen et miniprosjekt i dag også. Mamma trengte en hatt til jobb på mandag, så da ble det heklet en miniflosshatt. Den ble etterpå montert på en hårbøyle litt til siden for senter (slik at den blir litt på skakke når man tar på seg bøylen). Morsomt.

Prosjekt: Pulsvarmere

Se hva jeg har laget! Fant hekleoppskrifta her en kveld og tenkte at dette måtte jeg prøve. Syns egentlig resultatet ble ganske fint også. De skal bli bursdagspresang. Bursdagsbarnet feiret i går, men litt forsinking overlever hun sikkert. Så får jeg bare håpe at de faller i smak. Mamma har allerede lagt inn bestilling, så nå må jeg vel finne noe mer garn og hoppe i det. Greit å kunne gjøre noen småprosjekter som faktisk blir ferdig innimellom mine to (litt) større "evighetsprosjekter".