Jeg produserer en musikalworkshop i disse dager. Den handler om en under gjennomsnittet fe (du vet, de magiske små vesnene med vinger og tryllestav) som heter Dave. Hans “fairy godmother” sier på et tidspunkt: “Maybe what we think we want and what we really want aren’t always the same thing?”. Denne setningen slår meg litt i magen hver gang jeg hører den. Er det derfor jeg ikke er glad? Fordi det kan tenkes at jeg har valgt feil? At det jeg trodde jeg ville mest i hele verden ikke er det allikevel?
Dette for meg er en svær tanke. Jeg har ofret nesten hele 20årene på å nå det målet jeg trodde jeg hadde. Nå er jeg ikke helt sikker lenger. Er det dette jeg vil? Er den gode følelsen av å sitte i salen og tenke “I did this. I made this happen” virkelig verd alt stresset, frustrasjonen, tårene, og følelsen av å ikke strekke til fordi man ikke kan dele seg i 17 biter for å rekke over alt? Og sist men ikke minst: Liker jeg det? Eller gjør jeg det nå bare fordi jeg er sta og ikke vil at all tiden jeg har brukt på utdannelse skal ha vært forgjeves?
Jeg gikk ikke inn til prøvene i dag. Det er siste dag før generalprøve og første forestilling - skuespillerne er på prøve med regissør og komponist, og her sitter jeg. På Starbucks i Covent Garden og blogger. Jeg føler meg egentlig ganske ubrukelig. Men jeg hadde nok ikke vært til noe særlig hjelp under prøvene i denne sinnstilstanden uansett, så det er kanskje like greit at jeg holder meg unna.
Det er så mange spørsmål som surrer rundt i hodet mitt for tiden. Hvem er jeg? Hvor skal jeg være? Hva skal jeg gjøre? Er jeg ærlig med meg selv, eller bare sta? Skal jeg fortsette å presse fremover eller skal jeg snu på helen og gjøre noe helt annet? I så fall - hva da? Gjør det meg til en taper at jeg ikke vet hva jeg vil med livet mitt i en alder av snart 26? Hvordan kan jeg føle meg så ensom mens jeg er omringet av så vanvittig mange flotte, nydelige mennesker?
Jeg har alltid hatt en plan. Helt siden jeg var 15 år og så Annie Get Your Gun for første gang har jeg vært fast bestemt på at det er musikaler jeg skal drive med. Og det gjør jeg. Mer eller mindre. Men er det egentlig dette jeg vil? Jeg vet ikke. Jeg trodde det. Nå står det bare en ting i tankene mine - at jeg vil være glad. Samme hva jeg gjør så lenge jeg ikke trenger å følge meg slik jeg gjør nå.
Neste spørsmål blir da: Hva gjør meg glad? Hvor er mitt “happy place”? Det er bare ett sted jeg er 100% i nået, og genuint lykkelig helt gjennom. Hvor er det spør du? Når jeg danser, svarer jeg. Det er bare et problem med dette: Det er for sent å begynne å trene dans på høyt nivå nå, jeg er overvektig, og de fleste jeg kjenner (som ikke har sett meg danse) flirer bare når jeg snakker om hvor gøy det er. Når jeg var liten danset jeg rundt i stua med favorittskjørtet utenpå dagens bekledning, finskoene på, og ei plastikkbøtte på hodet. Jeg har alltid elsket å danse. Men er det noe å lage karriere av? Mest sannsynlig ikke.
Så så langt vet jeg bare en ting sikkert om fremtiden (både nær og fjern sådan). Jeg har lyst til å være glad. Jeg er lei av å ikke være komfortabel i egen kropp, av å hele tiden tvile på meg selv, og å ikke føle at jeg strekker til. Jeg har lyst til å være “on top of my game”, ikke gjøre alt i siste liten med en “Oh shit! Det glemte jeg!”-type motivasjon.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg litt som rådgiveren i slutten av Letters To Myself (en forestilling jeg medproduserte i sommer):
COUNSELLOR
But who... how... why....
ELEANOR
You’re asking the wrong questions. Why don’t you start with “Where?”
Kanskje det er et poeng i dette. Jeg vet ikke. Hvis noen har noen gode forslag tar jeg gladelig imot. Rådvill dekker ikke halvparten en gang...
No comments:
Post a Comment