Prosjekt: Lappeteppe

Hei hopp og hurra! Lappeteppet er ferdig! Det er stund siden *kremt*, og bursdagsbarnet har allerede fått det. Det var en stor hit. Lappeteppe heklet av 30 ruter (mål: 30x30cm - passende som 30årspresang...) - alle i forskjellig mønster. Er det lov å si at man er stolt av eget arbeid?

Thoughts for my 26th...

Why this post ended up in English is beyond me. But I couldn't be bothered translating it before posting, so please bare with me...

The last month hasn't been an easy one. I have become homeless, and so am now crashing at a friends house while looking for a place of my own. I am also looking for work. Work that doesn't make me want to slit my wrists every single day (A bit dramatic? Perhaps).

I turn 26 next week. I have no job, no home, no family of my own - none of the things one is "supposed to have" by now. None.

I have been panicking lately. Properly. Rethinking my entire life, and every decision I have ever made. Am I doing the right thing? Or should I give up, find a stable A4 job, and settle down? What would make me more happy?

A few years ago I wrote a blog post with random thoughts about me, my life and anything in between, inspired by a friend who makes this kind of list before every birthday. I've decided to make a new list (I like lists) this year. A wish-list for my 26th birthday...

For my 26th birthday I wish to:

1. Be happy
2. Find peace of mind
3. Show (and tell) my wonderful friends how much I love them
4. Stop taking said friends and their kindness for granted, and
5. ...SPEND MORE TIME WITH THEM!
6. Start believing that everything is going to be ok
7. Find my place in the world

But wishing is only one side of the story. I am also very grateful. For so many things that are already a big part of my life.

I am grateful for:

1. Having friends that love me even when I'm not very lovable (that's when I need it the most, so THANK YOU!)
2. Being blessed with a body that, despite abuse and lack of care, carries me through my life somewhat gracefully
3. Having a family I can always come home to, that will love me in rain or shine
4. The blind love from my two beautiful nephews, and the pride I feel for being their aunt
5. Hugs. And how a proper one can brighten my entire day
6. The joy and presence experienced when dancing
7. Seasons. A constant reminder that things pass. Cold or warm, dark or bright, good or bad - this too shall pass

These are just some of the things I wish for and am grateful for as I approach 26.

I really do hope that this year will be the best one so far. Full of love, joy, good challenges, and adventure. I also hope this year will be the one where I get to experience not being overweight for the first time in as long as I can remember. I hope I get to spend tons of time with my fantastic friends, and hopefully catch up with those lovely people I don't even see half as often as I'd like to.

I hope you all know how much I love you. I explained to a friend once, that even if we don't see each other very often, or talk daily, that doesn't mean I love you any less. You don't stop loving family because you don't see them for a while. That's what families are. People you love (and know will love you) in good and bad, no matter the distance between you.

My beautiful friends, you know who you are, please know that I consider you all my family. And I love you more than what should be humanly possible.

Here's to another year, good health, and an abundance of love!

Rådvill

Det har vært ei tung uke i denna frøkna sitt liv. Ikke fordi det har skjedd noe særlig dramatisk, men det har likevel føltes ganske ille. Jeg har tilbrakt en del tid inne i mitt eget hode. Jeg er omringet av fantastisk nydelige mennesker. De er vakre, talentfulle, varme, kjærlige mennesker med åpne armer og hjerter. Jeg kunne ikke vært mer glad i dem. Jeg bor i en av de beste byene jeg vet om. Herlige London. Med alt man kan ønske seg av aktiviteter, underholdning og turistakvitiviteter rett utenfor døra. Allikevel er jeg ikke glad. Hva skjer med verden? Hvorfor klarer jeg ikke å sette skikkelig pris på alt dette flotte som jeg er så velsignet å ha? Jeg aner ikke.

Jeg produserer en musikalworkshop i disse dager. Den handler om en under gjennomsnittet fe (du vet, de magiske små vesnene med vinger og tryllestav) som heter Dave. Hans “fairy godmother” sier på et tidspunkt: “Maybe what we think we want and what we really want aren’t always the same thing?”. Denne setningen slår meg litt i magen hver gang jeg hører den. Er det derfor jeg ikke er glad? Fordi det kan tenkes at jeg har valgt feil? At det jeg trodde jeg ville mest i hele verden ikke er det allikevel?

Dette for meg er en svær tanke. Jeg har ofret nesten hele 20årene på å nå det målet jeg trodde jeg hadde. Nå er jeg ikke helt sikker lenger. Er det dette jeg vil? Er den gode følelsen av å sitte i salen og tenke “I did this. I made this happen” virkelig verd alt stresset, frustrasjonen, tårene, og følelsen av å ikke strekke til fordi man ikke kan dele seg i 17 biter for å rekke over alt? Og sist men ikke minst: Liker jeg det? Eller gjør jeg det nå bare fordi jeg er sta og ikke vil at all tiden jeg har brukt på utdannelse skal ha vært forgjeves?

Jeg gikk ikke inn til prøvene i dag. Det er siste dag før generalprøve og første forestilling - skuespillerne er på prøve med regissør og komponist, og her sitter jeg. På Starbucks i Covent Garden og blogger. Jeg føler meg egentlig ganske ubrukelig. Men jeg hadde nok ikke vært til noe særlig hjelp under prøvene i denne sinnstilstanden uansett, så det er kanskje like greit at jeg holder meg unna.

Det er så mange spørsmål som surrer rundt i hodet mitt for tiden. Hvem er jeg? Hvor skal jeg være? Hva skal jeg gjøre? Er jeg ærlig med meg selv, eller bare sta? Skal jeg fortsette å presse fremover eller skal jeg snu på helen og gjøre noe helt annet? I så fall - hva da? Gjør det meg til en taper at jeg ikke vet hva jeg vil med livet mitt i en alder av snart 26? Hvordan kan jeg føle meg så ensom mens jeg er omringet av så vanvittig mange flotte, nydelige mennesker?

Jeg har alltid hatt en plan. Helt siden jeg var 15 år og så Annie Get Your Gun for første gang har jeg vært fast bestemt på at det er musikaler jeg skal drive med. Og det gjør jeg. Mer eller mindre. Men er det egentlig dette jeg vil? Jeg vet ikke. Jeg trodde det. Nå står det bare en ting i tankene mine - at jeg vil være glad. Samme hva jeg gjør så lenge jeg ikke trenger å følge meg slik jeg gjør nå.

Neste spørsmål blir da: Hva gjør meg glad? Hvor er mitt “happy place”? Det er bare ett sted jeg er 100% i nået, og genuint lykkelig helt gjennom. Hvor er det spør du? Når jeg danser, svarer jeg. Det er bare et problem med dette: Det er for sent å begynne å trene dans på høyt nivå nå, jeg er overvektig, og de fleste jeg kjenner (som ikke har sett meg danse) flirer bare når jeg snakker om hvor gøy det er. Når jeg var liten danset jeg rundt i stua med favorittskjørtet utenpå dagens bekledning, finskoene på, og ei plastikkbøtte på hodet. Jeg har alltid elsket å danse. Men er det noe å lage karriere av? Mest sannsynlig ikke. 

Så så langt vet jeg bare en ting sikkert om fremtiden (både nær og fjern sådan). Jeg har lyst til å være glad. Jeg er lei av å ikke være komfortabel i egen kropp, av å hele tiden tvile på meg selv, og å ikke føle at jeg strekker til. Jeg har lyst til å være “on top of my game”, ikke gjøre alt i siste liten med en “Oh shit! Det glemte jeg!”-type motivasjon.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg litt som rådgiveren i slutten av Letters To Myself (en forestilling jeg medproduserte i sommer):

COUNSELLOR 

But who... how... why....

ELEANOR 

You’re asking the wrong questions. Why don’t you start with “Where?”

Kanskje det er et poeng i dette. Jeg vet ikke. Hvis noen har noen gode forslag tar jeg gladelig imot. Rådvill dekker ikke halvparten en gang...