Da var vi plutselig kommet til slutten av enda et år (og enda har jeg ikke blitt ferdig med utfordringen min... Jaja. Kanskje neste år). Og for et år det har vært. Jeg tror ikke jeg klarer to store events for hver måned slik som i fjor, men at mye har skjedd er ikke til å stikke under stol.
Jeg har fullført mine studier i London, og bygget opp noen fantastiske vennskap langs veien. Jeg har vært inspisient for en kveld med ni 15min originalskrevne musikaler (jeg var produsent for en av dem også) med OL som tema. Feiret fullføringen av disse med ei langhelg i Dorset i noe som kunne minne om norsk forsommervær (i februar). Og hatt besøk av min søster i storbyen.
Praksis har jeg også hatt. Som regiassistent og inspisient på Riksteatrets produksjon av "Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen". Mange gode bekjentskaper ble til, jeg møtte Tante Bassa(!), og jeg sitter igjen med flotte minner og en meget god attest fra teatersjefen selv.
I juni tok jeg turen til hjertebyen Harstad og var frivillig under Festspillene i Nord-Norge. Ei flott uke med luftslott, fantastiske mennesker og masse herlig salsadansing. Filmen jeg var produksjonsassistent på i fjor (Og leken er god) ble også nominert til Amanda-pris for beste kortfilm.
I august kom OL til London. Jeg fikk ikke med meg så allverdens mye av det (bortsett fra de massive folkemengdene), men håndballjentenes finalekamp og seier, og feiring i sjømannskirka (hvor jeg endte på NRK både en og to ganger) kunne jeg ikke komme utenom. Og for en kveld det var. Herlig.
September brakte med seg en av de største tingene jeg har gjort så langt i mitt liv. Vi hadde premiære på vår eksamensproduksjon. I Covent Garden. Jepp. Midt i smørøyet av teater-London. Vi kunne ikke bedt om mer. Men mer fikk vi. Vi solgte ut våre forestillinger fire dager før første forestilling. Dette må uten tvil være et av årets (om ikke mitt livs) største høydepunkt!
I begynnelsen av november gjorde jeg noe av det vanskeligste jeg har gjort på lenge. Jeg flyttet tilbake til Norge. For å være helt ærlig så er nok ikke det det lureste jeg har gjort i mitt liv. Økonomisk sett hadde jeg ikke stort valg. Har man hverken penger eller jobb så er det ikke akkurat lett å holde kost og losji ved like. Så hjem ble det. Til mine foreldre. Her er jeg enda. Men det er ingenting jeg ønsker mer enn å komme meg tilbake til London så fort som mulig. Det er der jeg hører hjemme. Passer inn. Der forstår folk meg. Det gjør de ikke her. Det høres kanskje dumt ut, men jeg føler ikke at folk tenker stort nok her. Jeg drømmer stort. Strekker meg mot månen i håp om å lande blandt stjernene. Ingen ser ut til å forstå denne trangen jeg har. Men jeg må prøve. Jeg orker ikke tanken på å sitter 20 år fra nå og tenke "Men hva om jeg hadde prøvd? Hva om jeg hadde vært litt modigere for 20 år siden? Hvor kunne jeg da ha vært i dag?"
Resten av november har blitt brukt til jobbsøking og vikariering. Jepp, jeg har vært vikar på min gamle barneskole. Jeg har lært 7. klassinger norsk, samfunnsfag og engelsk, i tillegg til å ha engelsk på mange andre klassetrinn. Og det er ingen tvil. Dette er absolutt ikke noe for meg. Det har vært en tung høst. Men det har ikke bare vært tungt. Jeg har også vært i dåp til min barndomsvenninnes yngste sønn, som jeg har fått æren av å være fadder for. Jeg hadde ei veldig koselig helg sammen med henne og familien hennes "nordpå" i forbindelse med dåpen. Kjekt å få litt tid sammen med henne igjen. Det går alt for lenge mellom hver gang.
Desember har heldigvis brakt med seg litt mer lys. Det ble en kort tur til Londonfor å få med seg graduation. Helga ble brukt til å møte masse flotte mennesker, masse klemming, litt nissevirksomhet, og jeg fikk bekreftet at det er London som er stedet for meg. Det er der jeg hører til. Passer inn. Bør være. For ei flott langhelg det var! Jeg vil tilbake NÅ!
Nå går vi øyeblikk inn i et nytt år. 2013. Jeg står fremdeles uten jobb, og er fremdeles redd for å fortelle mine foreldre hvor skapet skal stå. At jeg trenger å være tilbake i London for å være rettferdig med meg selv. For å være ærlig med meg selv. Men jeg håper at det kommende året vil bli et flott et. Med enda flere flotte opplevelser. Med profesjonell suksess, og forståelsesfulle omgivelser. Personlige mål har jeg også, men de tror jeg at jeg vil holde for meg selv. For nå i det minste.
Jeg avslutter med to menneskers flotte ord om året som kommer, og ønsker deg et flott nytt år med blanke ark og og fargestifter tell xxx
Hope smiles from the threshold of the year to come, whispering "It will be happier..."
-Alfred Tennyson
Cheers to a new year and another chance for us to get it right!
-Oprah Winfrey
Sunday, December 30, 2012
Saturday, July 14, 2012
#13
Oops! Det var visst plutselig litt lenge siden sist jeg hadde kommet meg videre på denne lista mi. Beklager det. Men nå er jeg her igjen! Og jammen overlevde jeg ikke fredag den trettende også :o)
#13 Fortell om 10 favoritting du har hjemme
Hva i all verden skulle det være da? Og hva slags ting snakker vi om? Ting jeg ikke klarer meg uten, eller ting er bare er glad i, eller ting som minner meg om noen jeg er glad i? *tenker*
1. Bilder
Det er ikke alltid like lett å få et midlertidig bosted til å virke personlig, og som "hjem". Jeg har valgt å fylle det som for tiden er mitt hjem med masse bilder av folk og steder jeg er glad i. Jeg tar altså en liten bit av dem med meg, så selv om de ikke alltid kan være der i egen person, så kan jeg se på bilder av dem og huske at de er alltid med meg, selv når de ikke er der... Det er en av mine favoritting i mitt nåværende hjem.
2. Kjøkkenet
Kjøkkenet i seg selv er en av mine favoritting med hjem uansett hvor de er. Jeg liker å bake, og jeg liker å lage mat "from scratch", så da er kjøkkenet et fint sted å være. Kjøkkenet har også ofte en helt unik atmosfære, ulik fra alle andre rom i en bolig. Det er hjemmmets hjerte. Også pleier det alltid å være koselig på kjøkken. I hvert fall kjøkken som blir brukt regelmessig. Jeg liker kjøkken.
3. "Onkel Reisende Mac" (bedre kjent som lap-top'en min)
Jeg er veldig glad i mac'en min. Der har jeg alt jeg trenger for både jobb/skole og fritid. Her kan jeg både leke og jobbe. Det er rart å skulle forklare hvorfor mac'en min er en av mine favoritting, men den er nå en gang det.
4. Speilrefleksen min
Jepp, jeg liker å ta bilder. Jeg har et Canon EOS 350D. Det begynner å bli en relativt gammel model, men det tar fantastiske bilder med krystallklare farger. Det svikter litt innimellom, men det tar fremdeles noen av de beste bildene jeg har sett.
5. Fjær-armbåndet mitt
Jeg har et armbånd som ser ut som ei bronsefjær som er surret rundt håndleddet mitt. Det er satt med over 50 Schwarowski-krystaller, men ser ikke voldsomt "bling" ut i det hele tatt! Jeg kjøpte det rett etter jeg hadde sett Top Hat og lest at Ginger Rogers etter innspillingen av denne filmen fikk kallenavnet "Feathers". Kallenavnet kom av at kjolen hun brukte under innspillingen av "Cheak to Cheak"-scenen drysset små strutsefjær utover hele settet og hennes dansepartner Fred Astaire. Jeg tror jeg muligens kan være født i feil tiår...
6. Det svarte "lær"armbåndet mitt fra Nille
Det ser ut so ei svart lær-reim med masse inspirerende små ord på. Jeg kjøpte den på Nille for 10kr den dagen jeg flytta fra Harstad. Jeg bruker det masse. Nesten hele tiden, faktisk. Det minner meg om alt det gode i Harstad. De gode menneskene, og de gode opplevelsene, og de (kanskje) mindre gode opplevelsene som har gjort meg til en bedre utgave av meg selv.
7. Pianoet som jeg har "arva" av Hopsa
Hopsa er min farmor. Vi kalte henne Hopsa da vi var små fordi vi måtte kjøre over en haug med fartsdumper rett før vi kom til huset hennes. Også kalte vi begge våre bestemødre for Bestemor (ikke mormor og farmor), så da måtte vi jo skille dem på annet vis. Derfor: Hopsa. Hun lever enda i beste velgående, sta som et værehorn er hun, og skal klare seg selv så godt hun kan. Hun er blind, men tar fremdeles bilder, for hun mener at hun må jo kunne se hva som har skjedd mens hun har vært blind når hun får synet tilbake igjen! For ei dame, sier jeg! Da bestemor (Hopsa) flyttet fra et stort hus og inn i en liten leilighet hadde hun ikke plass til å ta med seg pianoet sitt. Så da gav hun det like greit til meg. I følge henne er visst jeg den av oss barnebarna som vil komme til å bruke det mest. Sier ikke nei takk, jeg :o)
8. Min eksterne harddisk
Jeg er veldig glad i min eksterne harddisk. Der har jeg mye rart av filmer, og TV-serier, og musikk, og ikke minst masse noter. Det er ikke så mye mer å si om det. Men man kan jo ikke skrive stil om alt...
9. Bestemor-rute-ullteppet som jeg heklet i påsken 2008(?)
Jeg husker ikke helt når det var jeg heklet dette, men jeg tror det var påsken det året jeg feira jul i USA (som var 2008). Vi satser på det. Det er et ullteppe i svart, hvitt og grått garn, heklet i tradisjonelle bestemor-ruter som så er satt sammen til et stort teppe. Det er kjempe godt og varmt, og jeg sovner nesten med en gang jeg legger det over meg. For øyeblikket tror jeg det bor i mamma sin gyngestol i kjelleren hjemme hos mine foreldre.
10. Kokeboka mi
Som nevnt flere ganger i denne posten så koser jeg meg på kjøkkenet. I kokeboka mi har jeg godt utprøvde oppskrifter jeg har funnet og der, pluss noen jeg har "stjålet" fra mammas kokebok som nesten ikke henger sammen lengre fordi den er så godt brukt. Det er mange fine kulinariske skatter i kokeboka mi :o)
Og hvis verden hadde vært som gulesider hadde disse også vært på lista:
11. Kitchen aid'en/Kenwood'en
Jeg har så lyst på kjøkkenmaskin! En sånn skikkelig stor, god og fin en. En jeg kan bake kaker og kjeks med, og lage komper med, og bake brød med.. Ja, the list goes on!
12. Verdens beste kjæreste (ikke at dette er en ting da...)
Enough said...
#13 Fortell om 10 favoritting du har hjemme
Hva i all verden skulle det være da? Og hva slags ting snakker vi om? Ting jeg ikke klarer meg uten, eller ting er bare er glad i, eller ting som minner meg om noen jeg er glad i? *tenker*
1. Bilder
Det er ikke alltid like lett å få et midlertidig bosted til å virke personlig, og som "hjem". Jeg har valgt å fylle det som for tiden er mitt hjem med masse bilder av folk og steder jeg er glad i. Jeg tar altså en liten bit av dem med meg, så selv om de ikke alltid kan være der i egen person, så kan jeg se på bilder av dem og huske at de er alltid med meg, selv når de ikke er der... Det er en av mine favoritting i mitt nåværende hjem.
2. Kjøkkenet
Kjøkkenet i seg selv er en av mine favoritting med hjem uansett hvor de er. Jeg liker å bake, og jeg liker å lage mat "from scratch", så da er kjøkkenet et fint sted å være. Kjøkkenet har også ofte en helt unik atmosfære, ulik fra alle andre rom i en bolig. Det er hjemmmets hjerte. Også pleier det alltid å være koselig på kjøkken. I hvert fall kjøkken som blir brukt regelmessig. Jeg liker kjøkken.
3. "Onkel Reisende Mac" (bedre kjent som lap-top'en min)
Jeg er veldig glad i mac'en min. Der har jeg alt jeg trenger for både jobb/skole og fritid. Her kan jeg både leke og jobbe. Det er rart å skulle forklare hvorfor mac'en min er en av mine favoritting, men den er nå en gang det.
4. Speilrefleksen min
Jepp, jeg liker å ta bilder. Jeg har et Canon EOS 350D. Det begynner å bli en relativt gammel model, men det tar fantastiske bilder med krystallklare farger. Det svikter litt innimellom, men det tar fremdeles noen av de beste bildene jeg har sett.
5. Fjær-armbåndet mitt
Jeg har et armbånd som ser ut som ei bronsefjær som er surret rundt håndleddet mitt. Det er satt med over 50 Schwarowski-krystaller, men ser ikke voldsomt "bling" ut i det hele tatt! Jeg kjøpte det rett etter jeg hadde sett Top Hat og lest at Ginger Rogers etter innspillingen av denne filmen fikk kallenavnet "Feathers". Kallenavnet kom av at kjolen hun brukte under innspillingen av "Cheak to Cheak"-scenen drysset små strutsefjær utover hele settet og hennes dansepartner Fred Astaire. Jeg tror jeg muligens kan være født i feil tiår...
6. Det svarte "lær"armbåndet mitt fra Nille
Det ser ut so ei svart lær-reim med masse inspirerende små ord på. Jeg kjøpte den på Nille for 10kr den dagen jeg flytta fra Harstad. Jeg bruker det masse. Nesten hele tiden, faktisk. Det minner meg om alt det gode i Harstad. De gode menneskene, og de gode opplevelsene, og de (kanskje) mindre gode opplevelsene som har gjort meg til en bedre utgave av meg selv.
7. Pianoet som jeg har "arva" av Hopsa
Hopsa er min farmor. Vi kalte henne Hopsa da vi var små fordi vi måtte kjøre over en haug med fartsdumper rett før vi kom til huset hennes. Også kalte vi begge våre bestemødre for Bestemor (ikke mormor og farmor), så da måtte vi jo skille dem på annet vis. Derfor: Hopsa. Hun lever enda i beste velgående, sta som et værehorn er hun, og skal klare seg selv så godt hun kan. Hun er blind, men tar fremdeles bilder, for hun mener at hun må jo kunne se hva som har skjedd mens hun har vært blind når hun får synet tilbake igjen! For ei dame, sier jeg! Da bestemor (Hopsa) flyttet fra et stort hus og inn i en liten leilighet hadde hun ikke plass til å ta med seg pianoet sitt. Så da gav hun det like greit til meg. I følge henne er visst jeg den av oss barnebarna som vil komme til å bruke det mest. Sier ikke nei takk, jeg :o)
8. Min eksterne harddisk
Jeg er veldig glad i min eksterne harddisk. Der har jeg mye rart av filmer, og TV-serier, og musikk, og ikke minst masse noter. Det er ikke så mye mer å si om det. Men man kan jo ikke skrive stil om alt...
9. Bestemor-rute-ullteppet som jeg heklet i påsken 2008(?)
Jeg husker ikke helt når det var jeg heklet dette, men jeg tror det var påsken det året jeg feira jul i USA (som var 2008). Vi satser på det. Det er et ullteppe i svart, hvitt og grått garn, heklet i tradisjonelle bestemor-ruter som så er satt sammen til et stort teppe. Det er kjempe godt og varmt, og jeg sovner nesten med en gang jeg legger det over meg. For øyeblikket tror jeg det bor i mamma sin gyngestol i kjelleren hjemme hos mine foreldre.
10. Kokeboka mi
Som nevnt flere ganger i denne posten så koser jeg meg på kjøkkenet. I kokeboka mi har jeg godt utprøvde oppskrifter jeg har funnet og der, pluss noen jeg har "stjålet" fra mammas kokebok som nesten ikke henger sammen lengre fordi den er så godt brukt. Det er mange fine kulinariske skatter i kokeboka mi :o)
Og hvis verden hadde vært som gulesider hadde disse også vært på lista:
11. Kitchen aid'en/Kenwood'en
Jeg har så lyst på kjøkkenmaskin! En sånn skikkelig stor, god og fin en. En jeg kan bake kaker og kjeks med, og lage komper med, og bake brød med.. Ja, the list goes on!
12. Verdens beste kjæreste (ikke at dette er en ting da...)
Enough said...
Friday, July 13, 2012
Friday, May 25, 2012
#12
Da var jeg her igjen da. Det er alt for tidlig på morgenen til noe særlig snikksnakk, så jeg tenker jeg går rett på idag.
# 12 Fortell om noen du savner
Da jeg leste denne lista for første gang, så stoppet jeg opp på dette punktet og visste ikke helt hva jeg skulle kunne komme til å skrive om. Nå vet jeg. Så da er det vel bare å si det som det er. Jeg føler meg som ei plate med hakk i: Jeg savner min kjære Harstadhelt. Og det sier jeg mens han ligger å sover i naborommet. Jeg var veldig forberedt på at å være lenge borte fra ham ville bety at kjemien vår endret seg noe, men å gå fra (nesten) konstant kroppskontakt til at jeg ikke får det minste respons hvis jeg er nær ham...jeg fryktet at det ville bli slik. Jeg håpte at jeg tok feil. Jeg savner de lange klemmene våre. Jeg savner at hver berøring ble svart med en berøring fra hans side. Jeg savner å alltid føle meg velkommen i armene hans. Jeg savner vår nærhet. På samtalenivå er vi der vi alltid har vært. Vi kommer alltid til å dele alt. Men jeg savner da som sagt dette andre mellom oss. Det som i fjor var dagens lyspunkt for min del. Det at armene hans er det tryggeste stedet på jord, og at jeg alltid er velkommen.
# 12 Fortell om noen du savner
Da jeg leste denne lista for første gang, så stoppet jeg opp på dette punktet og visste ikke helt hva jeg skulle kunne komme til å skrive om. Nå vet jeg. Så da er det vel bare å si det som det er. Jeg føler meg som ei plate med hakk i: Jeg savner min kjære Harstadhelt. Og det sier jeg mens han ligger å sover i naborommet. Jeg var veldig forberedt på at å være lenge borte fra ham ville bety at kjemien vår endret seg noe, men å gå fra (nesten) konstant kroppskontakt til at jeg ikke får det minste respons hvis jeg er nær ham...jeg fryktet at det ville bli slik. Jeg håpte at jeg tok feil. Jeg savner de lange klemmene våre. Jeg savner at hver berøring ble svart med en berøring fra hans side. Jeg savner å alltid føle meg velkommen i armene hans. Jeg savner vår nærhet. På samtalenivå er vi der vi alltid har vært. Vi kommer alltid til å dele alt. Men jeg savner da som sagt dette andre mellom oss. Det som i fjor var dagens lyspunkt for min del. Det at armene hans er det tryggeste stedet på jord, og at jeg alltid er velkommen.
Thursday, May 24, 2012
#11
Her har tiden jammen gått fort. Jeg beklager forsinkelsen, men siden sist har jeg altså skrevet ferdig mine 3 SISTE skoleoppgaver, jeg har reist til Oslo, og nå er jeg i praksis. Gleden er stor. Akkurat nå har jeg til og med besøk av min kjære Harstad-helt. Han sover enda, og aner ikke at jeg skriver om ham. Eller hva jeg føler for ham. Jeg må kanskje få gjort noe med det snart? Hm. Uansett...
#11 Fortell om dine fremtidsdrømmer
Mine fremtidsdrømmer ja. Hva skal jeg si om dem? Og hvor langt frem skal jeg tenke? Snakker vi neste år, eller om 5 eller kanskje til og med 10 år? Neste år aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Planen er vel å finne seg en jobb så fort jeg er ferdig med studiene i London. Om jeg finner meg en jobb er en helt annen ting. Det vil tiden vise. Kanskje gjør jeg et så godt inntrykk på praksisplassen at de vil at jeg skal komme tilbake? Det hadde vært noe det! Ellers, fremtidsplaner. Hm. Jeg kan godt være litt tradisjonell her. For jeg er egentlig ganske tradisjonell av meg, sånn hvis jeg tenker på det. Jeg ønsker å gifte meg med min beste (mannlige ;o) ) venn. En jeg kan stole på med hele meg, og som ser meg - som forstår meg. Jeg ønsker meg et par barn. På tross av hvor skummelt tanken på det er. Ha ansvar for et liv som ikke er mitt eget. Men, jeg vil oppleve hva det vil si å være mamma. Og ikke minst hva det vil si å være gift med en pappa. Jeg drømmer om et lite hus en koselig og rolig plass i Oslo. Og, som sagt, jeg ønsker meg drømmejobben. Er det ikke det alle vil da? Selvfølgelig har jeg også lyst til å reise gjennom hele verden, bade i fossefall, kysse i regnet, ja hele den amerikanske romantiske komedie-greia. Jeg ønsker meg alt det. Men, jeg kan med hånden på hjertet si at med en mann som elsker meg ved min side, så trenger jeg ikke mye annet. Man kan alltid drømme om så mye rart for fremtiden, men så lenge jeg har noen i mitt liv som kan være vitne til, og del av, både de store og de små tingene livet har å by på, så skal jeg være fornøyd.
#11 Fortell om dine fremtidsdrømmer
Mine fremtidsdrømmer ja. Hva skal jeg si om dem? Og hvor langt frem skal jeg tenke? Snakker vi neste år, eller om 5 eller kanskje til og med 10 år? Neste år aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Planen er vel å finne seg en jobb så fort jeg er ferdig med studiene i London. Om jeg finner meg en jobb er en helt annen ting. Det vil tiden vise. Kanskje gjør jeg et så godt inntrykk på praksisplassen at de vil at jeg skal komme tilbake? Det hadde vært noe det! Ellers, fremtidsplaner. Hm. Jeg kan godt være litt tradisjonell her. For jeg er egentlig ganske tradisjonell av meg, sånn hvis jeg tenker på det. Jeg ønsker å gifte meg med min beste (mannlige ;o) ) venn. En jeg kan stole på med hele meg, og som ser meg - som forstår meg. Jeg ønsker meg et par barn. På tross av hvor skummelt tanken på det er. Ha ansvar for et liv som ikke er mitt eget. Men, jeg vil oppleve hva det vil si å være mamma. Og ikke minst hva det vil si å være gift med en pappa. Jeg drømmer om et lite hus en koselig og rolig plass i Oslo. Og, som sagt, jeg ønsker meg drømmejobben. Er det ikke det alle vil da? Selvfølgelig har jeg også lyst til å reise gjennom hele verden, bade i fossefall, kysse i regnet, ja hele den amerikanske romantiske komedie-greia. Jeg ønsker meg alt det. Men, jeg kan med hånden på hjertet si at med en mann som elsker meg ved min side, så trenger jeg ikke mye annet. Man kan alltid drømme om så mye rart for fremtiden, men så lenge jeg har noen i mitt liv som kan være vitne til, og del av, både de store og de små tingene livet har å by på, så skal jeg være fornøyd.
Monday, May 7, 2012
#10
Joda, fortsatt skrives det oppgaver. Nå har jeg begynt på nummer to av tre. Det skal bli godt å bli ferdig! Dagens (eller egentlig gårdagens) tema varierer veldig fra dag til dag, og hva jeg skal ut på..
#10 Fortell om innholdet i veska di
Det man alltid finner i veska mi er lommebok/kortholder, telefon og nøkler. I tillegg til dette kan man også (noen ganger) finne alt fra solbriller til skjerf, til vaselin (jeg liker ikke lypsyl etc), til en liten paraply, til plaster, til smertestillende, til mat, til solkrem, til sportstape, til sokker, til dansesko, og mere til. Ja, som sagt, det kommer helt an på hvor jeg skal. Nå fremover blir nok passet mitt også fast inventar i veska. Det blir en del flaksing mellom Norge og England de neste par månedene. Jeg gleder meg. Men som sagt: Hva jeg har i veska kommer helt an på hvor og hva jeg skal. Men at jeg alltid har med meg penger, telefon og nøkler, det er helt sikkert.
Friday, May 4, 2012
#9
Oisann! Det ble visst litt mer enn en dag pause mellom det forrige innlegget og dette. Det har vært mye oppgaveskriving i det siste, og nå ser det ut som oppgave nr 1 kan nærme seg ferdig! Det er glede i heimen. Så nå skal jeg tenke på noe annet en liten stund og heller oppdatere bloggen min :o)
#9 Fortell om en av dine favorittlåter
Hjelp! Skal jeg av alle mennesker velge ÉN favorittlåt? Hvordan i all videste verden skal jeg klare det da? Jeg hører på masse forskjellig musikk, og har så mange favoritter at jeg kan da umulig velge én... Jeg kan fortelle om en fin låt, men jeg vil ikke kalle den min favorittlåt, for jeg har alt for mange sanger i mitt bibliotek som fortjener den tittelen.
En nydelig sang jeg har hørt mye på i det siste, og som jeg aldri blir lei, er denne:
Og hvorfor er denne så flott da? lurer du kanskje... Det er teksten... Teksten til denne sangen er nydelig. En påminnelse om å leve akkurat nå fordi idag er den eneste dagen vi vet helt sikkert at vi har.
There is no future. There is no past. Thank God this moment's not the last. There's only us. There's only this. Forget regret or life is yours to miss. No other road. No other way. No day but today. I can't control my destiny. I trust my soul. My only goal is just to be. Without you the hand gropes, the ear hears, the pulse beats. Life goes on, but I'm gone. There's only now. There's only here. Give in to love or live in fear. No other path. No other way. No day but today!
#9 Fortell om en av dine favorittlåter
Hjelp! Skal jeg av alle mennesker velge ÉN favorittlåt? Hvordan i all videste verden skal jeg klare det da? Jeg hører på masse forskjellig musikk, og har så mange favoritter at jeg kan da umulig velge én... Jeg kan fortelle om en fin låt, men jeg vil ikke kalle den min favorittlåt, for jeg har alt for mange sanger i mitt bibliotek som fortjener den tittelen.
En nydelig sang jeg har hørt mye på i det siste, og som jeg aldri blir lei, er denne:
Og hvorfor er denne så flott da? lurer du kanskje... Det er teksten... Teksten til denne sangen er nydelig. En påminnelse om å leve akkurat nå fordi idag er den eneste dagen vi vet helt sikkert at vi har.
There is no future. There is no past. Thank God this moment's not the last. There's only us. There's only this. Forget regret or life is yours to miss. No other road. No other way. No day but today. I can't control my destiny. I trust my soul. My only goal is just to be. Without you the hand gropes, the ear hears, the pulse beats. Life goes on, but I'm gone. There's only now. There's only here. Give in to love or live in fear. No other path. No other way. No day but today!
Friday, April 27, 2012
#8
Joda, oppgaveskrivingen går sakte men sikkert fremover. Det var mye lettere tidligere i uka når jeg hadde besøk av ei fra klassen og vi skrev sammen. Da fikk ordene bein å gå på. Siden sist har jeg også vært og sett Top Hat. Den gode gamle film-musikalen er nå og finne på Aldwych Theatre i London. Gleden var stor. Ja, musikalen (og derfor også humoren) er gammel, men morsomt var det. Og de var flinke til å danse. Igjen, glede.
Så, #8 Fortell om et av dine favorittplagg
Denne blir litt vanskelig for meg, kjenner jeg. Jeg har egentlig ikke noe stort kjærlighetsforhold til klær. Selvfølgelig, klær må man ha, men noe favorittplagg...har jeg det da? Jeg fikk plutselig en ny kjole i skapet mitt her om dagen. Ei venninne hadde brukt den en gang, men den var i største laget over bysten, så hun spurte om jeg ville ha den. Den hadde vært enda finere om magen (og rumpa) mi hadde vært litt mindre, men det er en nydelig kjole. Misforstå meg rett: Den passer...den hadde bare sett enda bedre ut om jeg hadde vært litt mindre... Jeg gleder meg til å bruke den en dag. Den ser ca slik ut (bare at den er mørk lilla). Fiiine kjolen.
Så, #8 Fortell om et av dine favorittplagg
 |
| NB: Dette er ikke meg! |
Wednesday, April 25, 2012
#7
I dag har jeg vært flink student! Jeg har skrevet over 1000 ord (1097 for å være eksakt) på essayet mitt! Jeg er glad. Så nå er det tid for en liten bloggpost.
#7 Fortell om et av dine favorittbilder
Jeg har mange favorittbilder. Jeg liker å ta bilder. Og om jeg kan være så frekk: Jeg er flink til å ta bilder. Med andre ord, jeg har mange bilder å velge mellom. Mange koselige bilder av gode venner, events jeg har vært med på og steder jeg er glad i. Her ser du bildet jeg har valgt meg. Dette bildet er så mye mer enn et bilde for meg. Det er et bilde av kaia i en by jeg er glad i. Det er tatt ca kl 3.30 om natta/morgenen. Midnattsol. Folk på kaia som nyter midnattsol. Det er sommer. Det er festivalsesong. Det er kjærlighet i luften (eller, i hvert fall inni hodet mitt). Jeg var omringet av gode venner i denne tiden. Jeg kunne være meg selv fullt og helt. Jeg begynte å bli glad. Jeg begynte å bli komfortabel med meg selv. Livet smilte. Virkelig. Livet smilte fra øre til øre. Derfor har jeg valgt dette bildet. Jeg blir glad hver gang jeg ser det, og det fyller meg med en sånn warm fuzzy feeling hver gang. Det er bakgrunnsbildet på telefonen min, og nå og da på mac'en min. Jeg liker dette bildet. Det bringer tilbake gode minner. Og det minner meg også på at alt ordner seg. Dette bildet ble tatt når jeg var på vei ut av en tung tid. Så for meg symboliserer det også at ting går over. At det ordner seg. Jeg lærte det der. Det ordner seg...
#7 Fortell om et av dine favorittbilder
Monday, April 23, 2012
#6
Huff da. Jeg er ingen flink student. Det blir dårlig med oppgaveskriving her i gården, men ingen skal komme her og si at jeg ikke prøver. Jeg får det bare ikke til! Nok om det *frustrert*
#6 Fortell om bloggene du leser
Jeg leser ikke så mange blogger, men jeg har et lite knippe jeg følger med på. Du finner dem alle med link i margen her på bloggen min. Jeg leser Passion4Baking fordi jeg liker å bake. Det er noe jeg er ganske flink til også. Både nye oppskrifter og gamle oppskrifter som jeg har "stjålet" fra mammas kokebøker. Manuela har masse spennende oppskrifter å prøve, og med bilder som viser hvert steg kan hvem som helst klare å bake disse små vidundrene.
Jeg leser også blogger skrevet av venner og familie. 4 blogger fra folk jeg ble kjent med i fjor (3 av dem av samme person.....bagateller), noen fra folk jeg gikk på videregående med (jeg vil spesielt nevne "Min surrete stressa verden"...wow), og en fra en tremenning i USA.
Noen skriver abstrakt, andre så konkret og ærlig som det blir. Det er det som er så fint med blogg. Den er det du vil den skal være. Et sted du kan tømme hodet ditt når det trengs, et sted å være morsom, eller et sted hvor dine venner og din familie kan følge med på hvor du er i verden. Jeg liker blogger.
#6 Fortell om bloggene du leser
Jeg leser ikke så mange blogger, men jeg har et lite knippe jeg følger med på. Du finner dem alle med link i margen her på bloggen min. Jeg leser Passion4Baking fordi jeg liker å bake. Det er noe jeg er ganske flink til også. Både nye oppskrifter og gamle oppskrifter som jeg har "stjålet" fra mammas kokebøker. Manuela har masse spennende oppskrifter å prøve, og med bilder som viser hvert steg kan hvem som helst klare å bake disse små vidundrene.
Jeg leser også blogger skrevet av venner og familie. 4 blogger fra folk jeg ble kjent med i fjor (3 av dem av samme person.....bagateller), noen fra folk jeg gikk på videregående med (jeg vil spesielt nevne "Min surrete stressa verden"...wow), og en fra en tremenning i USA.
Noen skriver abstrakt, andre så konkret og ærlig som det blir. Det er det som er så fint med blogg. Den er det du vil den skal være. Et sted du kan tømme hodet ditt når det trengs, et sted å være morsom, eller et sted hvor dine venner og din familie kan følge med på hvor du er i verden. Jeg liker blogger.
Saturday, April 21, 2012
#5
Det ser ut om annen hver dag kan være et bedre intervall for dette prosjektet. I går fikk jeg gjort noe!! Jeg har funnet en café hvor jeg faktisk klarer å jobbe (og de har gratis internett), så nå er gleden stor :o) Fremdeles ikke noen særlig ordforøkelse, men jeg er i det minste igang!
#5 Fortell om hvem du var for et år siden
For et år siden var jeg på vei gjennom tøffe tider. Jeg møtte meg selv i døra på nesten daglig basis, og måtte ta tak i mye av min historie og jobbe gjennom denne. Jeg var fysisk og mentalt utslitt, spiste ikke, og var forkjøla på femte måneden i strekk(!). Pensilinkur virka ikke. Jeg var sliten. Kroppen min sa stopp ved å låse ryggmusklaturen min, og jeg gikk lenge rundt med en skiveutglidning i korsryggen uten å merke det. Hvordan klarte jeg det? Smerter fra stressknutene i resten av ryggen overdøvet smerten fra skiveutglidningen. Det sier litt om tingenes tilstand. Jeg måtte daglig forholde meg til et menneske som røsket opp i gamle sår bare ved å være seg selv, og jeg følte meg ubrukelig, uviktig og som bortkastet plass.
Det sies at man må bryte ned for å bygge opp. Muskler brytes ned når man trener og restitueres så til noe bedre enn det man hadde før man begynte treningen. Jeg tror det var det som skjedde med meg. For et år siden var jeg i slutten av nedbrytningsfasen. Og hadde det ikke vært for tålmodige venner, og spesielt min kjære gode helt som fulgte meg hvert steg på veien (som så meg når jeg ville være usynlig, som lot meg eksplodere, som plukket opp bitene når jeg raknet, og som fikk meg til å le når jeg helst ville gråte) så hadde nok gjenoppbyggingen aldri startet.
Jeg har forandret meg mye det siste året. Jeg har blitt sterkere. Mer selvstendig. Lagt fortiden min bak meg. Jeg har ikke glemt den, men den har ingen makt over meg lengre. Jeg vet hva jeg vil (sånn noenlunde i hvert fall), og jeg vet hvem jeg er (bare se her). Dette er mer enn hva jeg kan si om meg anno 2011. Da ante jeg ikke hvem jeg var. Jeg visste ikke hva jeg mente om noe, hva jeg så etter, og heller ikke hva jeg forventet av meg selv. For et år siden gikk jeg rundt i tåka. Og bare en ting i hele min tilværelse var krystallklart. Jeg var forelsket. Det er jeg enda. I min helt som jeg har skrevet om så mange ganger før (her blandt annet). Men han kan jeg komme tilbake til når jeg kommer til #20. Jeg skal bare si en ting til om ham nå. Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag uten ham. Hverken på den ene eller den andre måten. Jeg skyller ham alt.
Mye har skjedd det siste året. Og jeg er takknemlig for hver minste bit av det. Ja, jeg har forandret meg. Jeg velger å håpe at det har vært til det bedre. Det føles i hvert fall slik.
#5 Fortell om hvem du var for et år siden
For et år siden var jeg på vei gjennom tøffe tider. Jeg møtte meg selv i døra på nesten daglig basis, og måtte ta tak i mye av min historie og jobbe gjennom denne. Jeg var fysisk og mentalt utslitt, spiste ikke, og var forkjøla på femte måneden i strekk(!). Pensilinkur virka ikke. Jeg var sliten. Kroppen min sa stopp ved å låse ryggmusklaturen min, og jeg gikk lenge rundt med en skiveutglidning i korsryggen uten å merke det. Hvordan klarte jeg det? Smerter fra stressknutene i resten av ryggen overdøvet smerten fra skiveutglidningen. Det sier litt om tingenes tilstand. Jeg måtte daglig forholde meg til et menneske som røsket opp i gamle sår bare ved å være seg selv, og jeg følte meg ubrukelig, uviktig og som bortkastet plass.
Det sies at man må bryte ned for å bygge opp. Muskler brytes ned når man trener og restitueres så til noe bedre enn det man hadde før man begynte treningen. Jeg tror det var det som skjedde med meg. For et år siden var jeg i slutten av nedbrytningsfasen. Og hadde det ikke vært for tålmodige venner, og spesielt min kjære gode helt som fulgte meg hvert steg på veien (som så meg når jeg ville være usynlig, som lot meg eksplodere, som plukket opp bitene når jeg raknet, og som fikk meg til å le når jeg helst ville gråte) så hadde nok gjenoppbyggingen aldri startet.
Jeg har forandret meg mye det siste året. Jeg har blitt sterkere. Mer selvstendig. Lagt fortiden min bak meg. Jeg har ikke glemt den, men den har ingen makt over meg lengre. Jeg vet hva jeg vil (sånn noenlunde i hvert fall), og jeg vet hvem jeg er (bare se her). Dette er mer enn hva jeg kan si om meg anno 2011. Da ante jeg ikke hvem jeg var. Jeg visste ikke hva jeg mente om noe, hva jeg så etter, og heller ikke hva jeg forventet av meg selv. For et år siden gikk jeg rundt i tåka. Og bare en ting i hele min tilværelse var krystallklart. Jeg var forelsket. Det er jeg enda. I min helt som jeg har skrevet om så mange ganger før (her blandt annet). Men han kan jeg komme tilbake til når jeg kommer til #20. Jeg skal bare si en ting til om ham nå. Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag uten ham. Hverken på den ene eller den andre måten. Jeg skyller ham alt.
Mye har skjedd det siste året. Og jeg er takknemlig for hver minste bit av det. Ja, jeg har forandret meg. Jeg velger å håpe at det har vært til det bedre. Det føles i hvert fall slik.
Thursday, April 19, 2012
#4
Fremdeles ingenting nytt på oppgavefronten, men med en tur til byen har jeg nå fått masse inspirasjon og pågangsmot til å sette igang i morgen tidlig. Det er glede i heimen.
#4 Fortell om en du beundrer
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si her. Kanskje derfor det tok en dag ekstra å skrive denne posten. Det er godt og mindre godt i alle mennesker, så å beundre en hel person kan bli vanskelig. Men egenskaper kan beundres. Eksempel: Jeg kjenner ikke Stephen Sondheim. Jeg aner ikke hvordan han er som person. Men en ting vet jeg. Mannen kan skrive musikaler. Jeg beundrer hans musikal-skrive-talent, men kan ikke beundre HAM. Jeg kjenner ham jo ikke! You see? ;o) Så idag vil jeg skrive om en egenskap. En egenskap hos ei fantastisk ung frøken jeg møtte for snart to år siden. Ei jente jeg er veldig takknemlig, og stolt, av å kjenne. Hun er østlending, på min alder, og ei sprudlende ung dame. Denne jenta KAN å live opp et rom når hun går inn døra! Og den egenskapen jeg beundrer mest hos henne er hvordan hun lever akkurat her og nå. Her finnes det lite (om noen) tanke for konsekvenser. Vil man, så gjør man. Nå. Selv er jeg en planlegger, så denne egenskapen beundrer jeg sterkt. Jeg kommer aldri fullt og helt til å forstå hvordan hun tørr å fokusere så mye på akkurat nå. Jeg prøver å være en nå-person, men klarer ikke å fokusere på NÅ hvis ikke jeg vet hvor jeg er neste uke. Det er ikke så voldsomt som det kan høres ut, men at jeg aldri kommer nær hennes nivå av NÅ, det er helt sikkert. Jeg er meget imponert av denne dama og alt hun har oppnådd ved å leve i nuet. Jeg håper hun er stolt av seg selv. Det er jeg (av henne altså ;o) ).
#4 Fortell om en du beundrer
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si her. Kanskje derfor det tok en dag ekstra å skrive denne posten. Det er godt og mindre godt i alle mennesker, så å beundre en hel person kan bli vanskelig. Men egenskaper kan beundres. Eksempel: Jeg kjenner ikke Stephen Sondheim. Jeg aner ikke hvordan han er som person. Men en ting vet jeg. Mannen kan skrive musikaler. Jeg beundrer hans musikal-skrive-talent, men kan ikke beundre HAM. Jeg kjenner ham jo ikke! You see? ;o) Så idag vil jeg skrive om en egenskap. En egenskap hos ei fantastisk ung frøken jeg møtte for snart to år siden. Ei jente jeg er veldig takknemlig, og stolt, av å kjenne. Hun er østlending, på min alder, og ei sprudlende ung dame. Denne jenta KAN å live opp et rom når hun går inn døra! Og den egenskapen jeg beundrer mest hos henne er hvordan hun lever akkurat her og nå. Her finnes det lite (om noen) tanke for konsekvenser. Vil man, så gjør man. Nå. Selv er jeg en planlegger, så denne egenskapen beundrer jeg sterkt. Jeg kommer aldri fullt og helt til å forstå hvordan hun tørr å fokusere så mye på akkurat nå. Jeg prøver å være en nå-person, men klarer ikke å fokusere på NÅ hvis ikke jeg vet hvor jeg er neste uke. Det er ikke så voldsomt som det kan høres ut, men at jeg aldri kommer nær hennes nivå av NÅ, det er helt sikkert. Jeg er meget imponert av denne dama og alt hun har oppnådd ved å leve i nuet. Jeg håper hun er stolt av seg selv. Det er jeg (av henne altså ;o) ).
Tuesday, April 17, 2012
#3
Dag tre er kommet og fremdeles ingen fremgang på skoleoppgavene. Nå må jeg ta meg sammen *hjelpes*
Men først, #3 Fortell om din beste venn
Denne blir vanskelig, for jeg har mer enn en bestevenn. Navn nevner jeg ikke, men siden dette er #3 forteller jeg om 3 av mine beste venner. Først har vi den vennen, i følge alle romantiske komedier, alle jenter har. Den homofile bestevennen. Jeg møtte ham i høst (han går i klassen min), og det tok ikke lang tid før vi fant ut at vi var like på veldig mange områder. Han er et sprudlende vesen som bærer følelsene sine på utsiden. Han er en fantastisk komponist (men ser det ikke selv), og en helt RÅ sanger. Han har to typer stemme. En helt sinnsyk jente-sopran-belt-stemme som bare ikke kan beskrives, og når han tar sangen ned i det toneleiet han snakker i til vanlig og skrur ned volumet litt har han den mest fløyelsmyke stemmen jeg noen sinne har hørt. Han kunne lett ha smeltet et hjerte av stein med den stemmen. Wow. Jeg kan stole på ham med alt. Og han er der når jeg trenger en klem. Han er flink til å lytte når jeg trenger å få noe 'ut av systemet', og han er flink til å trøste. Han er en god klemmer.
Det finnes også ei jente som befinner seg på øst-landet som jeg stolt kaller min venn. Folk flest vil definere henne som rar eller sprø. Min familie definerer henne som 'hun med polkadottene og alle fargene'. Ja, denne jenta her er bokstavelig talt fargerik. Vi møttes i 14-årsalderen i korpssammenheng. Vi møttes gjennom en felles bekjent, men etter som tiden har gått har det blitt mer oss og mindre vår felles bekjente. Når jeg bor i Norge snakker jeg med denne frøkna her på telefonen nesten daglig. Hun er den som vet å gi meg et virtuelt spark bak når jeg trenger det. Vi ler sammen (og noen ganger AV hverandre), og vi snakker om absolutt alt. Jeg tror ikke det er noe tema som har unsluppet våre samtaler helt. Hun er flink til å muntre meg opp, få meg til å le når jeg trenger det som mest. Ikke som folk flest, med å si 'såså, det ordner seg', men heller med å fortelle om noe klønete hun har gjort den siste uka og/eller si 'så gjør noe med det da!' (før hun setter hele situasjonen i et nytt perspektiv). Jeg er veldig takknemlig for denne jenta her. Hun er en hverdagshelt.
Den siste jeg vil fortelle om i denne posten er min all-time-barndomsvenninne. Vi møttes i speideren i 2./3. klasse (hvis jeg husker riktig). Ikke lenge etter var vi perlevenner. Vi har gått i korps sammen i ca 11 år. Vi har satt opp telt (og sovet ute) på et jorde på gården hun kommer fra. Vi har laget filmsnutter og dukkeutgave av Charlies Angels. Vi har vært på mang en hyttetur og ekskursjon. Og vi har maaange historier om hverandre. Hvis jeg noen sinne finner en mann som er gal nok til å ville gifte seg med meg, må jeg ærlig innrømme at jeg er MEGET urolig/nervøs for hva denne frøkna kan finne på å ta med i en bryllupstale. La oss bare si at vi har opplevd mye sammen. Det finnes også en unik egenskap i dette vennskapet: Uansett hvor lenge vi er fra hverandre, hvor lenge det går mellom hver gang vi snakker sammen, så fort vi er sammen igjen går 'skravla' i ett (og det er som om vi aldri har vært fra hverandre). Dette vennskapet hadde nok ikke overlevd uten den egenskapen. Men lever gjør det. I beste velgående. Min barndom hadde nok vært en helt annen uten henne. Men også mitt voksne liv hadde lidd uten henne som en del av det. Igjen, jeg er takknemlig.
Jeg kunne fortsatt lenge med denne lista. Jeg er i en så heldig posisjon at jeg faktisk har ganske mange veldig gode venner. Men dette får være nok for denne gang. Nå må jeg prøve å få skrevet noe mer på oppgavene mine. Haha!
Men først, #3 Fortell om din beste venn
Denne blir vanskelig, for jeg har mer enn en bestevenn. Navn nevner jeg ikke, men siden dette er #3 forteller jeg om 3 av mine beste venner. Først har vi den vennen, i følge alle romantiske komedier, alle jenter har. Den homofile bestevennen. Jeg møtte ham i høst (han går i klassen min), og det tok ikke lang tid før vi fant ut at vi var like på veldig mange områder. Han er et sprudlende vesen som bærer følelsene sine på utsiden. Han er en fantastisk komponist (men ser det ikke selv), og en helt RÅ sanger. Han har to typer stemme. En helt sinnsyk jente-sopran-belt-stemme som bare ikke kan beskrives, og når han tar sangen ned i det toneleiet han snakker i til vanlig og skrur ned volumet litt har han den mest fløyelsmyke stemmen jeg noen sinne har hørt. Han kunne lett ha smeltet et hjerte av stein med den stemmen. Wow. Jeg kan stole på ham med alt. Og han er der når jeg trenger en klem. Han er flink til å lytte når jeg trenger å få noe 'ut av systemet', og han er flink til å trøste. Han er en god klemmer.
Det finnes også ei jente som befinner seg på øst-landet som jeg stolt kaller min venn. Folk flest vil definere henne som rar eller sprø. Min familie definerer henne som 'hun med polkadottene og alle fargene'. Ja, denne jenta her er bokstavelig talt fargerik. Vi møttes i 14-årsalderen i korpssammenheng. Vi møttes gjennom en felles bekjent, men etter som tiden har gått har det blitt mer oss og mindre vår felles bekjente. Når jeg bor i Norge snakker jeg med denne frøkna her på telefonen nesten daglig. Hun er den som vet å gi meg et virtuelt spark bak når jeg trenger det. Vi ler sammen (og noen ganger AV hverandre), og vi snakker om absolutt alt. Jeg tror ikke det er noe tema som har unsluppet våre samtaler helt. Hun er flink til å muntre meg opp, få meg til å le når jeg trenger det som mest. Ikke som folk flest, med å si 'såså, det ordner seg', men heller med å fortelle om noe klønete hun har gjort den siste uka og/eller si 'så gjør noe med det da!' (før hun setter hele situasjonen i et nytt perspektiv). Jeg er veldig takknemlig for denne jenta her. Hun er en hverdagshelt.
Den siste jeg vil fortelle om i denne posten er min all-time-barndomsvenninne. Vi møttes i speideren i 2./3. klasse (hvis jeg husker riktig). Ikke lenge etter var vi perlevenner. Vi har gått i korps sammen i ca 11 år. Vi har satt opp telt (og sovet ute) på et jorde på gården hun kommer fra. Vi har laget filmsnutter og dukkeutgave av Charlies Angels. Vi har vært på mang en hyttetur og ekskursjon. Og vi har maaange historier om hverandre. Hvis jeg noen sinne finner en mann som er gal nok til å ville gifte seg med meg, må jeg ærlig innrømme at jeg er MEGET urolig/nervøs for hva denne frøkna kan finne på å ta med i en bryllupstale. La oss bare si at vi har opplevd mye sammen. Det finnes også en unik egenskap i dette vennskapet: Uansett hvor lenge vi er fra hverandre, hvor lenge det går mellom hver gang vi snakker sammen, så fort vi er sammen igjen går 'skravla' i ett (og det er som om vi aldri har vært fra hverandre). Dette vennskapet hadde nok ikke overlevd uten den egenskapen. Men lever gjør det. I beste velgående. Min barndom hadde nok vært en helt annen uten henne. Men også mitt voksne liv hadde lidd uten henne som en del av det. Igjen, jeg er takknemlig.
Jeg kunne fortsatt lenge med denne lista. Jeg er i en så heldig posisjon at jeg faktisk har ganske mange veldig gode venner. Men dette får være nok for denne gang. Nå må jeg prøve å få skrevet noe mer på oppgavene mine. Haha!
Monday, April 16, 2012
#2
Jepp, da var det tid for spørsmål #2 og foreløpig er entusiasmen stor. Det er mer enn jeg kan si om entusiasmen angående skoleoppgavene mine. Haha! Ingenting nytt på den fronten fra i går. Men men.
#2 Fortell om stedet du kommer fra
Jeg kommer fra ei relativt lita bygd hvor det finnes flere sauer enn mennesker, og hvor 85-90% av skoleungdommen kommer fra et gårdsbruk. Jeg kommer ikke fra et gårdsbruk, men ei av mine beste venninner gjør det, så jeg er ikke helt fremmed med konseptet. Bygda ligger på sør-vest-landet og det største vårtegnet man finner er lukta. 'Det lukter vår' sier folk i bygda mi. Det kan til og med diskuteres hvilke(t) dyr som har vært behjelpelige med produksjon av denne vårlukta. Hjelpe meg. Selv foretrekker jeg å bo i en middels stor by (eller etter norsk standard: storby). Men jeg setter pris på min bakgrunn fra midt-i-ingenmannsland. Å vokse opp på et slikt sted betyr semi-årlige skiturer og skogs/fjellturer som obligatoriske skoleutflukter. Det meste av lek har foregått ute. Og selv om man ikke bruker ferdighetene ofte, og de kanskje er relativt rustne, så er jeg ikke helt tapt bak ei vogn hvis jeg får beskjed om å sette opp telt, lage bål eller lese kart. Jeg kommer fra et sted hvor det (da jeg vokste opp) kun fantes to fritidsaktiviteter: Fotball og korps. De to samarbeidet til og med slik at man skulle kunne delta på begge. Jeg kommer også fra et sted hvor du enten er superkul eller bortkastet plass. Jeg var bortkastet plass. Jeg kommer fra et sted hvor alle vet alt om alle, og jungeltelegrafen er MEGET sterkt utviklet. Når jeg er hjemme på besøk blir jeg stoppet av folk jeg ikke aner hvem er som spør meg hvordan det går med studiene. Når jeg spør mine foreldre om det senere blir jeg fortalt at 'joda, det var søsteren til mammaen til den ene aspiranten du lærte å spille horn for 10 år siden'. Så liten er bygda mi.
#2 Fortell om stedet du kommer fra
Jeg kommer fra ei relativt lita bygd hvor det finnes flere sauer enn mennesker, og hvor 85-90% av skoleungdommen kommer fra et gårdsbruk. Jeg kommer ikke fra et gårdsbruk, men ei av mine beste venninner gjør det, så jeg er ikke helt fremmed med konseptet. Bygda ligger på sør-vest-landet og det største vårtegnet man finner er lukta. 'Det lukter vår' sier folk i bygda mi. Det kan til og med diskuteres hvilke(t) dyr som har vært behjelpelige med produksjon av denne vårlukta. Hjelpe meg. Selv foretrekker jeg å bo i en middels stor by (eller etter norsk standard: storby). Men jeg setter pris på min bakgrunn fra midt-i-ingenmannsland. Å vokse opp på et slikt sted betyr semi-årlige skiturer og skogs/fjellturer som obligatoriske skoleutflukter. Det meste av lek har foregått ute. Og selv om man ikke bruker ferdighetene ofte, og de kanskje er relativt rustne, så er jeg ikke helt tapt bak ei vogn hvis jeg får beskjed om å sette opp telt, lage bål eller lese kart. Jeg kommer fra et sted hvor det (da jeg vokste opp) kun fantes to fritidsaktiviteter: Fotball og korps. De to samarbeidet til og med slik at man skulle kunne delta på begge. Jeg kommer også fra et sted hvor du enten er superkul eller bortkastet plass. Jeg var bortkastet plass. Jeg kommer fra et sted hvor alle vet alt om alle, og jungeltelegrafen er MEGET sterkt utviklet. Når jeg er hjemme på besøk blir jeg stoppet av folk jeg ikke aner hvem er som spør meg hvordan det går med studiene. Når jeg spør mine foreldre om det senere blir jeg fortalt at 'joda, det var søsteren til mammaen til den ene aspiranten du lærte å spille horn for 10 år siden'. Så liten er bygda mi.
Sunday, April 15, 2012
#1
Jeg føler meg inspirert. Inspirert av herlige Vaarloek. Som igjen ble inspirert av andre bloggere. Noen har laget en liste. En liste med 39 spørsmål som skal besvares. Da jeg leste denne lista konkluderte jeg med at dette måtte da være et godt prosjekt å sette i gang nå som jeg skal skrive 3 4000ords oppgaver på 3 uker. Det måtte jo være en super idé! Et spørsmål hver dag kanskje? Da skal oppgaver være ferdige og praksis godt i gang før dette prosjektet er ferdig - men det gjør da ingenting?!? Jeg våger å påstå at dette er en relativt anonym blogg, så hvordan jeg skal klare å svare på alle spørsmålene uten å avsløre meg selv, det må gudene vite. Men en utfordring er vel ikke å forrakte, so here goes!
Så, #1 Fortell om deg selv
Hvordan forteller man om seg selv uten å fortelle hvem man er? Jeg er midt i 20-årene, relativt rolig, men også fargerik. Jeg er ikke flink til å si ifra når noe plager meg. Noen ganger fører det til at jeg eksploderer, andre ganger fører det til stiv nakke og dårlig søvn. Hvis de jeg omgås nå for tiden skulle beskrevet meg med ett ord hadde det ordet mest sannsynlig vært 'ærlig'. Hvis noen spør hva jeg syns får de sannheten. Hvis jeg kan stole på den som spør kan de få hele livshistorien min om de vil. Men å få meg til å stole på noen så mye tar laaang tid. Jeg er skeptisk av natur, verdens største pingle når det kommer til det motsatte kjønn, men å flytte utenlands for å studere er ikke skummelt i det hele tatt. Rart det der. Jeg er en STOR fan av klemming - mye vondt i denne verden (i hvert fall i min verden) kan kureres, eller i hvert fall lindres, av en god klem. Jeg aner ikke hva jeg skal si når noen har det vondt, men jeg er en 'firm believer' i at i slike situasjoner er det viktigere å kunne lytte enn å snakke. Jeg aner altså ikke hva jeg skal si for å få deg til å føle deg bedre, men en klem skal du få (mange hvis du vil) og trenger du å 'lufte hodet' skal du få lov til det og. Jeg er ikke flink til å si hadet til folk jeg er glad i, og drar ofte ut smertefulle farvel med hundrevis av klemmer. Jeg tror det finnes mye mer mellom himmel og jord enn det vi kan se med det blotte øye, og prøver (nesten desperat) å finne noe positivt i alt og alle (men det er ikke alltid jeg får det til). Jeg tror på magefølelsen min. Mange er veldig skeptiske til å 'follow your gut', men magefølelsen min har ikke skuffet meg enda, så jeg velger å tro at det kan være lurt å høre etter. Jeg er fasinert av personlighetstyper, introversjon/ekstroversjon, og hvorfor folk gjør og sier det de gjør. Jeg liker å sitte på café og se på folk som går forbi, og fundere på hvor de kom fra og hvor de er på vei. Jeg liker å danse. Cubansk salsa og argentinsk tango. Jeg tror jeg må ut å reise i Sør-Amerika. På dansetur. Det hadde vært noe det. Jeg liker å reise. Jeg liker å vandre gatelangs i nye byer og utforske arkitektur, museer, natur, og ikke minst kultur. Det er gøy å sitte på café i et annet land også, og se på folk som går forbi. Jeg er glad i vennene mine og tar vare på dem så godt jeg kan. Jeg er flink til å holde på hemmeligheter, og har en policy som går sånn ca slik: Når vi prater sammen på to-manns-hånd tar jeg det som en selvfølge at alt vi sier blir mellom oss. Konfidensielt. Finner jeg ut at samtalen ikke har vært det vil jeg mest sannsynlig aldri stole 100% på deg igjen. Man må da beskytte seg selv. Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me. Den type ting. Men det kommer jo selvfølgelig an på hva vi snakket om. Jeg studerer i utlandet. Mastergrad. På en skole full av hipstere. Jeg er ikke hipster (så vidt jeg vet i hvert fall). Feltet mitt er kulturadministrasjon. Det er egentlig mer spesifikt enn det, men kulturadministrasjon dekker det meste. Jeg liker folk som smiler. Og folk som får meg til å smile når jeg ikke har lyst. Jeg liker å føle meg trygg i mine venners nærvær. Jeg liker å føle meg satt pris på og sett (hvem gjør vel ikke det). Jeg liker å tulle og le, men kiler du meg blir jeg sint (og av en eller annen grunn redd). Jeg liker festivaler (men vil heller være på frivilligsiden enn på publikumssiden). Jeg liker flotte utsikter, og turer i skog og mark (men er desverre i relativt dårlig form, og pusting og pesing for å komme til toppen er ikke like gøy). Jeg liker å synge, men ikke når jeg blir tvunget til det. Jeg synger for meg, ikke for å underholde andre. Jeg liker Kardemommeloven.
Dette er meg. Vil du vite mer får du spørre. Jeg har sikkert glemt masse.
Så, #1 Fortell om deg selv
Hvordan forteller man om seg selv uten å fortelle hvem man er? Jeg er midt i 20-årene, relativt rolig, men også fargerik. Jeg er ikke flink til å si ifra når noe plager meg. Noen ganger fører det til at jeg eksploderer, andre ganger fører det til stiv nakke og dårlig søvn. Hvis de jeg omgås nå for tiden skulle beskrevet meg med ett ord hadde det ordet mest sannsynlig vært 'ærlig'. Hvis noen spør hva jeg syns får de sannheten. Hvis jeg kan stole på den som spør kan de få hele livshistorien min om de vil. Men å få meg til å stole på noen så mye tar laaang tid. Jeg er skeptisk av natur, verdens største pingle når det kommer til det motsatte kjønn, men å flytte utenlands for å studere er ikke skummelt i det hele tatt. Rart det der. Jeg er en STOR fan av klemming - mye vondt i denne verden (i hvert fall i min verden) kan kureres, eller i hvert fall lindres, av en god klem. Jeg aner ikke hva jeg skal si når noen har det vondt, men jeg er en 'firm believer' i at i slike situasjoner er det viktigere å kunne lytte enn å snakke. Jeg aner altså ikke hva jeg skal si for å få deg til å føle deg bedre, men en klem skal du få (mange hvis du vil) og trenger du å 'lufte hodet' skal du få lov til det og. Jeg er ikke flink til å si hadet til folk jeg er glad i, og drar ofte ut smertefulle farvel med hundrevis av klemmer. Jeg tror det finnes mye mer mellom himmel og jord enn det vi kan se med det blotte øye, og prøver (nesten desperat) å finne noe positivt i alt og alle (men det er ikke alltid jeg får det til). Jeg tror på magefølelsen min. Mange er veldig skeptiske til å 'follow your gut', men magefølelsen min har ikke skuffet meg enda, så jeg velger å tro at det kan være lurt å høre etter. Jeg er fasinert av personlighetstyper, introversjon/ekstroversjon, og hvorfor folk gjør og sier det de gjør. Jeg liker å sitte på café og se på folk som går forbi, og fundere på hvor de kom fra og hvor de er på vei. Jeg liker å danse. Cubansk salsa og argentinsk tango. Jeg tror jeg må ut å reise i Sør-Amerika. På dansetur. Det hadde vært noe det. Jeg liker å reise. Jeg liker å vandre gatelangs i nye byer og utforske arkitektur, museer, natur, og ikke minst kultur. Det er gøy å sitte på café i et annet land også, og se på folk som går forbi. Jeg er glad i vennene mine og tar vare på dem så godt jeg kan. Jeg er flink til å holde på hemmeligheter, og har en policy som går sånn ca slik: Når vi prater sammen på to-manns-hånd tar jeg det som en selvfølge at alt vi sier blir mellom oss. Konfidensielt. Finner jeg ut at samtalen ikke har vært det vil jeg mest sannsynlig aldri stole 100% på deg igjen. Man må da beskytte seg selv. Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me. Den type ting. Men det kommer jo selvfølgelig an på hva vi snakket om. Jeg studerer i utlandet. Mastergrad. På en skole full av hipstere. Jeg er ikke hipster (så vidt jeg vet i hvert fall). Feltet mitt er kulturadministrasjon. Det er egentlig mer spesifikt enn det, men kulturadministrasjon dekker det meste. Jeg liker folk som smiler. Og folk som får meg til å smile når jeg ikke har lyst. Jeg liker å føle meg trygg i mine venners nærvær. Jeg liker å føle meg satt pris på og sett (hvem gjør vel ikke det). Jeg liker å tulle og le, men kiler du meg blir jeg sint (og av en eller annen grunn redd). Jeg liker festivaler (men vil heller være på frivilligsiden enn på publikumssiden). Jeg liker flotte utsikter, og turer i skog og mark (men er desverre i relativt dårlig form, og pusting og pesing for å komme til toppen er ikke like gøy). Jeg liker å synge, men ikke når jeg blir tvunget til det. Jeg synger for meg, ikke for å underholde andre. Jeg liker Kardemommeloven.
Dette er meg. Vil du vite mer får du spørre. Jeg har sikkert glemt masse.
Subscribe to:
Comments (Atom)