#8

Joda, oppgaveskrivingen går sakte men sikkert fremover. Det var mye lettere tidligere i uka når jeg hadde besøk av ei fra klassen og vi skrev sammen. Da fikk ordene bein å gå på. Siden sist har jeg også vært og sett Top Hat. Den gode gamle film-musikalen er nå og finne på Aldwych Theatre i London. Gleden var stor. Ja, musikalen (og derfor også humoren) er gammel, men morsomt var det. Og de var flinke til å danse. Igjen, glede.

Så, #8 Fortell om et av dine favorittplagg

NB: Dette er ikke meg!

Denne blir litt vanskelig for meg, kjenner jeg. Jeg har egentlig ikke noe stort kjærlighetsforhold til klær. Selvfølgelig, klær må man ha, men noe favorittplagg...har jeg det da? Jeg fikk plutselig en ny kjole i skapet mitt her om dagen. Ei venninne hadde brukt den en gang, men den var i største laget over bysten, så hun spurte om jeg ville ha den. Den hadde vært enda finere om magen (og rumpa) mi hadde vært litt mindre, men det er en nydelig kjole. Misforstå meg rett: Den passer...den hadde bare sett enda bedre ut om jeg hadde vært litt mindre... Jeg gleder meg til å bruke den en dag. Den ser ca slik ut (bare at den er mørk lilla). Fiiine kjolen.

#7

I dag har jeg vært flink student! Jeg har skrevet over 1000 ord (1097 for å være eksakt) på essayet mitt! Jeg er glad. Så nå er det tid for en liten bloggpost.

#7 Fortell om et av dine favorittbilder

Jeg har mange favorittbilder. Jeg liker å ta bilder. Og om jeg kan være så frekk: Jeg er flink til å ta bilder. Med andre ord, jeg har mange bilder å velge mellom. Mange koselige bilder av gode venner, events jeg har vært med på og steder jeg er glad i. Her ser du bildet jeg har valgt meg. Dette bildet er så mye mer enn et bilde for meg. Det er et bilde av kaia i en by jeg er glad i. Det er tatt ca kl 3.30 om natta/morgenen. Midnattsol. Folk på kaia som nyter midnattsol. Det er sommer. Det er festivalsesong. Det er kjærlighet i luften (eller, i hvert fall inni hodet mitt). Jeg var omringet av gode venner i denne tiden. Jeg kunne være meg selv fullt og helt. Jeg begynte å bli glad. Jeg begynte å bli komfortabel med meg selv. Livet smilte. Virkelig. Livet smilte fra øre til øre. Derfor har jeg valgt dette bildet. Jeg blir glad hver gang jeg ser det, og det fyller meg med en sånn warm fuzzy feeling hver gang. Det er bakgrunnsbildet på telefonen min, og nå og da på mac'en min. Jeg liker dette bildet. Det bringer tilbake gode minner. Og det minner meg også på at alt ordner seg. Dette bildet ble tatt når jeg var på vei ut av en tung tid. Så for meg symboliserer det også at ting går over. At det ordner seg. Jeg lærte det der. Det ordner seg...

#6

Huff da. Jeg er ingen flink student. Det blir dårlig med oppgaveskriving her i gården, men ingen skal komme her og si at jeg ikke prøver. Jeg får det bare ikke til! Nok om det *frustrert*

#6 Fortell om bloggene du leser
Jeg leser ikke så mange blogger, men jeg har et lite knippe jeg følger med på. Du finner dem alle med link i margen her på bloggen min. Jeg leser Passion4Baking fordi jeg liker å bake. Det er noe jeg er ganske flink til også. Både nye oppskrifter og gamle oppskrifter som jeg har "stjålet" fra mammas kokebøker. Manuela har masse spennende oppskrifter å prøve, og med bilder som viser hvert steg kan hvem som helst klare å bake disse små vidundrene.

Jeg leser også blogger skrevet av venner og familie. 4 blogger fra folk jeg ble kjent med i fjor (3 av dem av samme person.....bagateller), noen fra folk jeg gikk på videregående med (jeg vil spesielt nevne "Min surrete stressa verden"...wow), og en fra en tremenning i USA.

Noen skriver abstrakt, andre så konkret og ærlig som det blir. Det er det som er så fint med blogg. Den er det du vil den skal være. Et sted du kan tømme hodet ditt når det trengs, et sted å være morsom, eller et sted hvor dine venner og din familie kan følge med på hvor du er i verden. Jeg liker blogger.

#5

Det ser ut om annen hver dag kan være et bedre intervall for dette prosjektet. I går fikk jeg gjort noe!! Jeg har funnet en café hvor jeg faktisk klarer å jobbe (og de har gratis internett), så nå er gleden stor :o) Fremdeles ikke noen særlig ordforøkelse, men jeg er i det minste igang!

#5 Fortell om hvem du var for et år siden
For et år siden var jeg på vei gjennom tøffe tider. Jeg møtte meg selv i døra på nesten daglig basis, og måtte ta tak i mye av min historie og jobbe gjennom denne. Jeg var fysisk og mentalt utslitt, spiste ikke, og var forkjøla på femte måneden i strekk(!). Pensilinkur virka ikke. Jeg var sliten. Kroppen min sa stopp ved å låse ryggmusklaturen min, og jeg gikk lenge rundt med en skiveutglidning i korsryggen uten å merke det. Hvordan klarte jeg det? Smerter fra stressknutene i resten av ryggen overdøvet smerten fra skiveutglidningen. Det sier litt om tingenes tilstand. Jeg måtte daglig forholde meg til et menneske som røsket opp i gamle sår bare ved å være seg selv, og jeg følte meg ubrukelig, uviktig og som bortkastet plass.

Det sies at man må bryte ned for å bygge opp. Muskler brytes ned når man trener og restitueres så til noe bedre enn det man hadde før man begynte treningen. Jeg tror det var det som skjedde med meg. For et år siden var jeg i slutten av nedbrytningsfasen. Og hadde det ikke vært for tålmodige venner, og spesielt min kjære gode helt som fulgte meg hvert steg på veien (som så meg når jeg ville være usynlig, som lot meg eksplodere, som plukket opp bitene når jeg raknet, og som fikk meg til å le når jeg helst ville gråte) så hadde nok gjenoppbyggingen aldri startet.

Jeg har forandret meg mye det siste året. Jeg har blitt sterkere. Mer selvstendig. Lagt fortiden min bak meg. Jeg har ikke glemt den, men den har ingen makt over meg lengre. Jeg vet hva jeg vil (sånn noenlunde i hvert fall), og jeg vet hvem jeg er (bare se her). Dette er mer enn hva jeg kan si om meg anno 2011. Da ante jeg ikke hvem jeg var. Jeg visste ikke hva jeg mente om noe, hva jeg så etter, og heller ikke hva jeg forventet av meg selv. For et år siden gikk jeg rundt i tåka. Og bare en ting i hele min tilværelse var krystallklart. Jeg var forelsket. Det er jeg enda. I min helt som jeg har skrevet om så mange ganger før (her blandt annet). Men han kan jeg komme tilbake til når jeg kommer til #20. Jeg skal bare si en ting til om ham nå. Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag uten ham. Hverken på den ene eller den andre måten. Jeg skyller ham alt.

Mye har skjedd det siste året. Og jeg er takknemlig for hver minste bit av det. Ja, jeg har forandret meg. Jeg velger å håpe at det har vært til det bedre. Det føles i hvert fall slik.

#4

Fremdeles ingenting nytt på oppgavefronten, men med en tur til byen har jeg nå fått masse inspirasjon og pågangsmot til å sette igang i morgen tidlig. Det er glede i heimen.

#4 Fortell om en du beundrer
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si her. Kanskje derfor det tok en dag ekstra å skrive denne posten. Det er godt og mindre godt i alle mennesker, så å beundre en hel person kan bli vanskelig. Men egenskaper kan beundres. Eksempel: Jeg kjenner ikke Stephen Sondheim. Jeg aner ikke hvordan han er som person. Men en ting vet jeg. Mannen kan skrive musikaler. Jeg beundrer hans musikal-skrive-talent, men kan ikke beundre HAM. Jeg kjenner ham jo ikke! You see? ;o) Så idag vil jeg skrive om en egenskap. En egenskap hos ei fantastisk ung frøken jeg møtte for snart to år siden. Ei jente jeg er veldig takknemlig, og stolt, av å kjenne. Hun er østlending, på min alder, og ei sprudlende ung dame. Denne jenta KAN å live opp et rom når hun går inn døra!  Og den egenskapen jeg beundrer mest hos henne er hvordan hun lever akkurat her og nå. Her finnes det lite (om noen) tanke for konsekvenser. Vil man, så gjør man. Nå. Selv er jeg en planlegger, så denne egenskapen beundrer jeg sterkt. Jeg kommer aldri fullt og helt til å forstå hvordan hun tørr å fokusere så mye på akkurat nå. Jeg prøver å være en nå-person, men klarer ikke å fokusere på NÅ hvis ikke jeg vet hvor jeg er neste uke. Det er ikke så voldsomt som det kan høres ut, men at jeg aldri kommer nær hennes nivå av NÅ, det er helt sikkert. Jeg er meget imponert av denne dama og alt hun har oppnådd ved å leve i nuet. Jeg håper hun er stolt av seg selv. Det er jeg (av henne altså ;o) ).

#3

Dag tre er kommet og fremdeles ingen fremgang på skoleoppgavene. Nå må jeg ta meg sammen *hjelpes*

Men først, #3 Fortell om din beste venn
Denne blir vanskelig, for jeg har mer enn en bestevenn. Navn nevner jeg ikke, men siden dette er #3 forteller jeg om 3 av mine beste venner. Først har vi den vennen, i følge alle romantiske komedier, alle jenter har. Den homofile bestevennen. Jeg møtte ham i høst (han går i klassen min), og det tok ikke lang tid før vi fant ut at vi var like på veldig mange områder. Han er et sprudlende vesen som bærer følelsene sine på utsiden. Han er en fantastisk komponist (men ser det ikke selv), og en helt RÅ sanger. Han har to typer stemme. En helt sinnsyk jente-sopran-belt-stemme som bare ikke kan beskrives, og når han tar sangen ned i det toneleiet han snakker i til vanlig og skrur ned volumet litt har han den mest fløyelsmyke stemmen jeg noen sinne har hørt. Han kunne lett ha smeltet et hjerte av stein med den stemmen. Wow. Jeg kan stole på ham med alt. Og han er der når jeg trenger en klem. Han er flink til å lytte når jeg trenger å få noe 'ut av systemet', og han er flink til å trøste. Han er en god klemmer.

Det finnes også ei jente som befinner seg på øst-landet som jeg stolt kaller min venn. Folk flest vil definere henne som rar eller sprø. Min familie definerer henne som 'hun med polkadottene og alle fargene'. Ja, denne jenta her er bokstavelig talt fargerik. Vi møttes i 14-årsalderen i korpssammenheng. Vi møttes gjennom en felles bekjent, men etter som tiden har gått har det blitt mer oss og mindre vår felles bekjente. Når jeg bor i Norge snakker jeg med denne frøkna her på telefonen nesten daglig. Hun er den som vet å gi meg et virtuelt spark bak når jeg trenger det. Vi ler sammen (og noen ganger AV hverandre), og vi snakker om absolutt alt. Jeg tror ikke det er noe tema som har unsluppet våre samtaler helt. Hun er flink til å muntre meg opp, få meg til å le når jeg trenger det som mest. Ikke som folk flest, med å si 'såså, det ordner seg', men heller med å fortelle om noe klønete hun har gjort den siste uka og/eller si 'så gjør noe med det da!' (før hun setter hele situasjonen i et nytt perspektiv). Jeg er veldig takknemlig for denne jenta her. Hun er en hverdagshelt.

Den siste jeg vil fortelle om i denne posten er min all-time-barndomsvenninne. Vi møttes i speideren i 2./3. klasse (hvis jeg husker riktig). Ikke lenge etter var vi perlevenner. Vi har gått i korps sammen i ca 11 år. Vi har satt opp telt (og sovet ute) på et jorde på gården hun kommer fra. Vi har laget filmsnutter og dukkeutgave av Charlies Angels. Vi har vært på mang en hyttetur og ekskursjon. Og vi har maaange historier om hverandre. Hvis jeg noen sinne finner en mann som er gal nok til å ville gifte seg med meg, må jeg ærlig innrømme at jeg er MEGET urolig/nervøs for hva denne frøkna kan finne på å ta med i en bryllupstale. La oss bare si at vi har opplevd mye sammen. Det finnes også en unik egenskap i dette vennskapet: Uansett hvor lenge vi er fra hverandre, hvor lenge det går mellom hver gang vi snakker sammen, så fort vi er sammen igjen går 'skravla' i ett (og det er som om vi aldri har vært fra hverandre). Dette vennskapet hadde nok ikke overlevd uten den egenskapen. Men lever gjør det. I beste velgående. Min barndom hadde nok vært en helt annen uten henne. Men også mitt voksne liv hadde lidd uten henne som en del av det. Igjen, jeg er takknemlig.

Jeg kunne fortsatt lenge med denne lista. Jeg er i en så heldig posisjon at jeg faktisk har ganske mange veldig gode venner. Men dette får være nok for denne gang. Nå må jeg prøve å få skrevet noe mer på oppgavene mine. Haha!

#2

Jepp, da var det tid for spørsmål #2 og foreløpig er entusiasmen stor. Det er mer enn jeg kan si om entusiasmen angående skoleoppgavene mine. Haha! Ingenting nytt på den fronten fra i går. Men men.

#2 Fortell om stedet du kommer fra
Jeg kommer fra ei relativt lita bygd hvor det finnes flere sauer enn mennesker, og hvor 85-90% av skoleungdommen kommer fra et gårdsbruk. Jeg kommer ikke fra et gårdsbruk, men ei av mine beste venninner gjør det, så jeg er ikke helt fremmed med konseptet. Bygda ligger på sør-vest-landet og det største vårtegnet man finner er lukta. 'Det lukter vår' sier folk i bygda mi. Det kan til og med diskuteres hvilke(t) dyr som har vært behjelpelige med produksjon av denne vårlukta. Hjelpe meg. Selv foretrekker jeg å bo i en middels stor by (eller etter norsk standard: storby). Men jeg setter pris på min bakgrunn fra midt-i-ingenmannsland. Å vokse opp på et slikt sted betyr semi-årlige skiturer og skogs/fjellturer som obligatoriske skoleutflukter. Det meste av lek har foregått ute. Og selv om man ikke bruker ferdighetene ofte, og de kanskje er relativt rustne, så er jeg ikke helt tapt bak ei vogn hvis jeg får beskjed om å sette opp telt, lage bål eller lese kart. Jeg kommer fra et sted hvor det (da jeg vokste opp) kun fantes to fritidsaktiviteter: Fotball og korps. De to samarbeidet til og med slik at man skulle kunne delta på begge. Jeg kommer også fra et sted hvor du enten er superkul eller bortkastet plass. Jeg var bortkastet plass. Jeg kommer fra et sted hvor alle vet alt om alle, og jungeltelegrafen er MEGET sterkt utviklet. Når jeg er hjemme på besøk blir jeg stoppet av folk jeg ikke aner hvem er som spør meg hvordan det går med studiene. Når jeg spør mine foreldre om det senere blir jeg fortalt at 'joda, det var søsteren til mammaen til den ene aspiranten du lærte å spille horn for 10 år siden'. Så liten er bygda mi.

#1

Jeg føler meg inspirert. Inspirert av herlige Vaarloek. Som igjen ble inspirert av andre bloggere. Noen har laget en liste. En liste med 39 spørsmål som skal besvares. Da jeg leste denne lista konkluderte jeg med at dette måtte da være et godt prosjekt å sette i gang nå som jeg skal skrive 3 4000ords oppgaver på 3 uker. Det måtte jo være en super idé! Et spørsmål hver dag kanskje? Da skal oppgaver være ferdige og praksis godt i gang før dette prosjektet er ferdig - men det gjør da ingenting?!? Jeg våger å påstå at dette er en relativt anonym blogg, så hvordan jeg skal klare å svare på alle spørsmålene uten å avsløre meg selv, det må gudene vite. Men en utfordring er vel ikke å forrakte, so here goes!

Så, #1 Fortell om deg selv
Hvordan forteller man om seg selv uten å fortelle hvem man er? Jeg er midt i 20-årene, relativt rolig, men også fargerik. Jeg er ikke flink til å si ifra når noe plager meg. Noen ganger fører det til at jeg eksploderer, andre ganger fører det til stiv nakke og dårlig søvn. Hvis de jeg omgås nå for tiden skulle beskrevet meg med ett ord hadde det ordet mest sannsynlig vært 'ærlig'. Hvis noen spør hva jeg syns får de sannheten. Hvis jeg kan stole på den som spør kan de få hele livshistorien min om de vil. Men å få meg til å stole på noen så mye tar laaang tid. Jeg er skeptisk av natur, verdens største pingle når det kommer til det motsatte kjønn, men å flytte utenlands for å studere er ikke skummelt i det hele tatt. Rart det der. Jeg er en STOR fan av klemming - mye vondt i denne verden (i hvert fall i min verden) kan kureres, eller i hvert fall lindres, av en god klem. Jeg aner ikke hva jeg skal si når noen har det vondt, men jeg er en 'firm believer' i at i slike situasjoner er det viktigere å kunne lytte enn å snakke. Jeg aner altså ikke hva jeg skal si for å få deg til å føle deg bedre, men en klem skal du få (mange hvis du vil) og trenger du å 'lufte hodet' skal du få lov til det og. Jeg er ikke flink til å si hadet til folk jeg er glad i, og drar ofte ut smertefulle farvel med hundrevis av klemmer. Jeg tror det finnes mye mer mellom himmel og jord enn det vi kan se med det blotte øye, og prøver (nesten desperat) å finne noe positivt i alt og alle (men det er ikke alltid jeg får det til). Jeg tror på magefølelsen min. Mange er veldig skeptiske til å 'follow your gut', men magefølelsen min har ikke skuffet meg enda, så jeg velger å tro at det kan være lurt å høre etter. Jeg er fasinert av personlighetstyper, introversjon/ekstroversjon, og hvorfor folk gjør og sier det de gjør. Jeg liker å sitte på café og se på folk som går forbi, og fundere på hvor de kom fra og hvor de er på vei. Jeg liker å danse. Cubansk salsa og argentinsk tango. Jeg tror jeg må ut å reise i Sør-Amerika. På dansetur. Det hadde vært noe det. Jeg liker å reise. Jeg liker å vandre gatelangs i nye byer og utforske arkitektur, museer, natur, og ikke minst kultur. Det er gøy å sitte på café i et annet land også, og se på folk som går forbi. Jeg er glad i vennene mine og tar vare på dem så godt jeg kan. Jeg er flink til å holde på hemmeligheter, og har en policy som går sånn ca slik: Når vi prater sammen på to-manns-hånd tar jeg det som en selvfølge at alt vi sier blir mellom oss. Konfidensielt. Finner jeg ut at samtalen ikke har vært det vil jeg mest sannsynlig aldri stole 100% på deg igjen. Man må da beskytte seg selv. Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me. Den type ting. Men det kommer jo selvfølgelig an på hva vi snakket om. Jeg studerer i utlandet. Mastergrad. På en skole full av hipstere. Jeg er ikke hipster (så vidt jeg vet i hvert fall). Feltet mitt er kulturadministrasjon. Det er egentlig mer spesifikt enn det, men kulturadministrasjon dekker det meste. Jeg liker folk som smiler. Og folk som får meg til å smile når jeg ikke har lyst. Jeg liker å føle meg trygg i mine venners nærvær. Jeg liker å føle meg satt pris på og sett (hvem gjør vel ikke det). Jeg liker å tulle og le, men kiler du meg blir jeg sint (og av en eller annen grunn redd). Jeg liker festivaler (men vil heller være på frivilligsiden enn på publikumssiden). Jeg liker flotte utsikter, og turer i skog og mark (men er desverre i relativt dårlig form, og pusting og pesing for å komme til toppen er ikke like gøy). Jeg liker å synge, men ikke når jeg blir tvunget til det. Jeg synger for meg, ikke for å underholde andre. Jeg liker Kardemommeloven.

Dette er meg. Vil du vite mer får du spørre. Jeg har sikkert glemt masse.